Denne kommentaren ble først publisert 5. mars 2022.

Det er derimot gode tider for å si «Hva var det jeg sa?», uten at dette sender verden nevneverdig fremover. Men det er mye av det nå, som om noe av det som har skjedd i verden de siste dagene og ukene har foregått langs en rasjonell eller forutsigbar akse.

Det som nå skjer i Ukraina, på vårt eget kontinent, er i hvert fall noe som bør utfordre våre egne oppfatninger om hvordan verden skal se ut og være, uansett hvor man ideologisk stod fra før. Noe annet vil være både uansvarlig og infantilt fornektende.

Jeg har selv vært både ihuga EU-motstander og Nato-skeptiker. Men hele spillet er endret. Brettet er annerledes, brikkene er nye og rare. Reglene er forandret. Gamle dogmer har ingen verdi.

Jeg stemte et rungende nei til EU under folkeavstemningen i 1994. Sjølråderetten over egne ressurser var hovedargumentet. Med en nærhet til havet og fiskeriene føltes det helt opplagt å være mot. Med bosted nord for både polar- og moralsirkelen var det lang avstand til Oslo og sentralmakta. At den skulle flyttes ytterligere sørover, til Brussel, føltes urovekkende.

På midten av nittitallet opplevdes disse avstandene mye større enn nå. Å fly var så dyrt at man pyntet seg før man reiste, og internett var et ukjent undergrunnsfenomen folk flest knapt hadde hørt om. Brussel og Oslo var mye lenger unna da.

Begge foreldrene mine ble født under andre verdenskrig, og besteforeldrene mine hadde opplevd to verdenskriger. Oldeforeldrene mine husket at Norge var underlagt Sverige og at vi løsrev oss og ble selvstendig. Selvråderett, vern om nasjonalstaten og uavhengighet stod sterkt i familien.

Jeg er oppvokst i et hjem med dyp skepsis til både Sovjetunionen, Warszawapakten, Nato og USA. Sovjetunionens invasjoner av Ungarn og Tsjekkoslovakia vekket frykt og avsky, akkurat som USAs stadig bøllete opptreden som verdenspoliti i Vietnam, Kambodsja og Latin-Amerika. Den kalde krigen var et konstant ekkelt bakteppe til det hele. Alle rasjonelle mennesker var genuint redd for atomkrig.

Tilfluktsrom var ikke bare roterom i kjellerne på skolene, hvor man stuet bort gamle møbler og annet rask. Det var reelle bomberom, og flyalarmøvelser var ektefølte øvelser med en creepy undertone som minnet oss på om at krig på europeisk jord var noe som hadde skjedd, og som kunne skje. Fra innsiden av jernteppet var det null informasjon. Mens USA og Reagan raslet med sablene.

Fra Marve Fleksnes prøvde å ringe Leonid Bresjnev i 1981, skulle sistnevnte bli avløst av fire nye og halvdøde gammelkommunister før Mikhail S. Gorbatsjov i 1988 kom inn og skapte håp om åpenhet og oppmykning av jernteppet. At disse mosegrodde, søvnige, halvdemente og indre sirkel-kommunistene satt med en atomkoffert kunne ta nattesøvnen fra selv den barskeste.

Bare i løpet av siste året på videregående opplevde jeg at Berlinmuren ble revet, revolusjonen i Romania og at jernteppet raknet, samtidig som USA invaderte Panama og at kinesiske myndigheter slaktet ned et utall fredelige demonstranter som ønsket mer demokrati og frihet. På høsten ble Tyskland gjenforent.

Likevel var man redd både øst og vest og hva de gamle menn med mye makt kunne finne på.

Skepsisen til USA har, tross mange påminnelser, likevel vært mindre enn til maktkorridorene i øst, men det fikk seg brått en kraftig kilevink vi fortsatt merker etterdønningene og berettiget frykt for.

Fire år med Donald Trump har ødelagt mye. En politisk spradebasse som var komplett uforutsigbar og hvis æreløse avgang utløste en uvirkelig storming av Kongressen og det som kunne blitt et statskupp, anført av rallende konspiratører som støtter Trump uansett hva han sier, og som tror annerledes tenkende er pedofile kannibaler.

Trump, som fortsatt er i stand til å innta sjefsstolen i nye fire år, hyllet nylig Vladimir Putins brutale invasjon av Ukraina som genial. Og til høsten fyller Joe Biden 80 år, mannen som altså var den friskeste og beste motkandidaten demokratene kunne finne til å vippe unna Trump. Ingenting er normalt lenger.

Det endrer seg fort i verden. Putins fullstendig meningsløse og folkerettsstridige invasjon har endret mye på kort tid. Når tenåringen i huset oppriktig lurer på om det er en reell fare for atomkrig, og jeg oppriktig lurer på hva svaret er, blir man jaggu fortvilt. Å knaske jodpiller mot en eventuell atomkrig føles som om å ta tran mot uhelbredelig kreft. Selv har kroppen min passert alderen for virkningen av det.

Å være medlem av Nato føles helt rett. At det er en allianse som også besitter betydelige mengder atomvåpen hjelper ikke. Jeg er til og med oppriktig «glad» for det, hvor absurd det enn er. En skruppelløs diktator som Putin skjønner ikke annet språk. Møter man stormannsgale diktatorer på krigsstien med rosetog og fredelige demonstrasjoner, er resultatet gitt. Det var heller ikke fredssanger og diplomati som tvang Hitler i kne.

Vold avler vold, heter det. Mon dét, men jeg er oppdratt til å ta parti med den svakeste part om denne blir truet av noen større og sterkere bøller, at man da skal gå mellom og kjempe tilbake for den som trues eller angripes. Den digre mobberen i skolegården gir seg ikke før flere småtasser slår seg sammen og slår tilbake, og holder fortet til noen voksne kommer til unnsetning.

Derfor tror jeg også det var rett av Norge å sende 2.000 panservernraketter til Ukraina. Fordi de som kjemper kampen der nå, kjemper den for mer enn bare sin egen frihet i sitt eget land. Ukrainerne er nå, per definisjon, førstelinja vår mot en antidemokratisk stormakt Norge selv grenser til, der en tiltagende irrasjonell, løgnaktig og komplett skruppelløs diktator sitter på toppen og spiller narsissistisk krigsrulett med verdensfreden som innsats.

Jeg respekterer at SV ikke ønsker å være med på dette, men det ser altså bare helt SV-parodisk ut når partileder Audun Lysbakken (som, for ordens skyld, selv var av den oppfatning at SV skulle stå bak våpenstøtten) unnskyldende sier at et viktig motargument mot våpenstøtten er man «trenger kontroll med hva våpnene brukes til».

Vel, det er jo ikke overraskelsespakker eller nyttårsraketter vi sender ned til fronten heller. Vi vet nøyaktig hva våpnene skal brukes til. Det er derfor vi har dem. Og de skal sendes ned og hjelpe å beskytte et fredelig og demokratisk land mot en mektig og kleptokratisk fiende som attpåtil truer vår egen verden. Da holder det ikke å synge «Barn av regnbuen» og lage fredsduer av trolldeig.

Å være med i en større enhet føles som det eneste rette. At nok en dyster klimarapport fra FNs klimapanel klasket ned i bordet forrige uke, endret ikke akkurat virkelighetsoppfatningen. Derfor er det på høy tid å ta til orde for en ny og saklig debatt om Norges forhold til EU også.

Jeg fikk selv en kraftig kilevink da Brexit fant sted, fordi ryggmargsrefleksen sa at dette slettes ikke var bra, noe som var en ufrivillig konfrontasjon med egne selvmotsigelser. Da kan jeg heller ikke ønske å holde Norge utenfor et Europa som mer enn noen gang trenger å stå samlet mot ondskap, katastrofer og undergang.

Dette er ikke tiden for å ri kjepphester og tviholde på prinsipper dannet fra et Norge, et Europa og en verden som for inntil kort tid siden så helt annerledes ut. Dette er tiden for å stå sammen.