– Velkommen tilbake fra ferie! Var den fin?

Det var mine solbrune, fregnete og uthvilte kolleger som lyste mot meg der jeg kom drassende på min tafatte kropp og lempet den tilbake ved skrivebordet igjen, etter tre uker med såkalt ferie.

– Jo da, jau, svarte jeg.

– Bortsett fra at den ble 230.000 kroner dyrere enn budsjettert, var den fin nok den.

Våren er som kjent en viljesak her i nord. På et tidspunkt må man se på kalenderen, bestemme seg for at mai faktisk er vår, pakke dunjakka opp på loftet og ta på seg shorts og joggesko, selv om snøen daler tykt og stygt utenfor. Akkurat sånn har jeg det med ferie også. Jeg må bare bestemme meg for at nå er det ferie, selv om det slettes ikke alltid føles som det. Selv om jeg nesten ikke vet hva ferie er lenger.

For jeg har nok erfaring som småbarnsmor med konseptet ferie til å vite at det ikke er ferie. Ferie med småbarn er sommerjobben du må late som at du er glad for å ha. Eneste forskjellen er at i stedet for å tjene penger, røyter og flasser du penger. Ja visst er det digg å slippe å bekymre seg for jobb i noen uker, slippe å prestere og jage etter noe man kanskje ikke vet hva er lenger, men jeg har for lengst innsett at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Det er bæsj man kan skli og tryne i på begge sider av det gjerdet der. Heldigvis har man jo spade.

Den såkalte ferien i år var, som i fjor og året før, en budsjett-bilferie. Vi har forsøkt Syden før, og det endte med forkjølelse, urinveisinfeksjon, nattfly og minner for livet. Så jeg sverger, slik mine foreldre gjorde da vi var små, til bilferier.

Vi er så heldige at vi har en familie-seter i Østerdalen midt i landet, og mine aller beste barndomsminner er derfor godt bevart innenfor de fire tømmerveggene der. Når ferien kommer, er det bare å stappe bilen utrøstelig full og rulle nedover Sverige. Etter to, som regel, jævlige overnattinger, svipper man tilbake inn i Norge med litt smuglergods baki bilen, og på slutten av dagen ender man opp på en grønn bakketopp med frisk luft og utsikt over flate fjell.

Midt på tunet står det en liten sommerseter fra fortiden med parafinlamper, vaskebalje, gress på taket og et snart illeluktende utedo. Det er ikke telefondekning der, ingen internett, bare lyden av melkesprengte kyr med bjelle og en eller annen forvirret fugl som leter etter mark eller en make. Kanskje begge deler.

Inne i den 30 kvadrat lille seteren, står det en kakkelovn, et tungt spisebord, og en sofa mormor har sydd, som mamma og pappa sverger på er den beste sofaen man kan sove på. Det er en stor løgn, det ser man hver morgen de står opp og forsøker å rette ut skjelettet. På det lille kjøkkenet står en blå, sjarmerende kjøkkenkrok morfar har bygd med sine egne sterke hender. Den er altfor lav, noe som er rart siden morfar er verdens høyeste mann, men vi elsker å lage mat der. Det er slik det er med setra. Alt er fantastisk der, selv om det ikke er det.

Men for å komme seg til setra, må man kjøre bil. I vårt tilfelle, en helvetes, tysk skitbil.

Første feriedag suste vi nedover det forlatte Nord-Sverige, uten beinplass og med en steiketung takboks, i vår trofaste 18 år gamle Volkswagen. Vi var av erfaring godt forberedt på gråtende barn, spy og kaos, slik det alltid er på biltur, og hadde justert forventningene deretter. Men det gikk rett og slett bra. Ok, noe skit traff vifta, og nok en gang kunne vi konstatere at det på ingen måte går an å sove i telt på campingplasser. De stedene der suger til seg ekkel-fulle campingvogn-idioter med forferdelig musikksmak som aldri legger seg. Men bortsett fra det, og bæsjestoppene i furuskogen som førte til merkelige insektbitt som ble til gule byller, smilte vi overraskende mye nedover de rette veiene i La Suède.

Jo da, det er litt slitsomt med tre hele dager i bil, barn som er fortvilte over dårlig internett og gørr utsikt, som tror mamma er et skjellsord, og som bytter på å være syngeradio tre dager i strekk. Men man kan overtale seg selv til å mene at det er koselig, bare man er forberedt, innstilt. Og det var vi i år.

Midt i seterferien, tenkte jeg at dæven døtte, denne ferien er jo helt fantastisk. Jeg måtte nesten klype meg i armen. Skulle det ikke skje noe piss snart, eller kunne dette faktisk bli en av de fineste feriene vi hadde hatt? Jo da, det hadde jo vært litt smårusk her og der, noe omgangssyke på utedoen for noen familiemedlemmer, og et par barn som fikk øyebetennelse og feber og sånn, men alt i alt var det mer idyllisk enn man kunne forvente. 13 familiemedlemmer på 30 kvadrat kunne blitt katastrofe, men vi greide det uten lugging, slåsskamper og langfinger’n pekende i alle retninger.

Men når noe er for godt til å være sant, så er det tradisjon tro mest sannsynlig det. Dagen før avreise satt jeg og nynnet og koste meg med en kopp kaffe, gjorde ferdig et kryssord mormor hadde begynt på, tenkte på slektsbånd og gode ting. Så utrolig lett alt hadde gått i år, tenkte jeg. Var dette en ny trend? Ferier som faktisk kan minne om ferie? Men det skulle jeg aldri tenkt. Man må aldri slippe ned skuldrene, Gud forby.

For utenfor det rutete setervinduet begynte bilen å tute. Ut av setervinduet kunne jeg se mannen min sitte med hendene og hodet liggende på bilrattet. Det er aldri godt nytt. Han tok mot til seg og forsøkte å få start på den tyske svikeren nok en gang, men til ingen nytte. Flere absolutt ikke-mekanikere samlet seg rundt bilen, men ingen kunne gjøre annet enn å riste på hodet.

Dagen før hadde mitt søskenbarn sin kjæreste som er bilmekaniker vært på besøk, men nå var de på vei til Oslo. Hvorfor kunne ikke den teite metalldingsen ha kapitulert da? Hvorfor nå? Her? Gud bedre.

Når du sitter sånn, uten retrettmulighet og telefondekning, da er det ikke så kult å leke gamle dager lenger, det er ikke det. Da kan kyrne, det irrgrønne gresset, den friske fjellufta og alt det der reise til helvete.

Etter at den skadelige pulsen hadde lagt seg, og barna hadde lært seg noen nye banneord, kom en lokal helt til unnsetning. En Ivo Caprino-figur noen mil fra Aukrusts vugge, kom ut av bilen og viste fram noen stilhopp i knehøye støvler. Det var nesten poetisk. Je er en innbitt østerdøling, nikket han fornøyd, før han satt seg bak rattet og selvsikkert fikk dratt droget vårt opp på seterveien slik at NAF kunne komme og «berge» den.

Men bilen var dau, det kunne bilmekanikeren på Røros fortelle oss noen dager senere. Han kunne prøve å få liv i driten, men det kom til å koste oss minst 60.000 kroner. Det er merkelig når folk med så koselig dialekt kommer med en så jævlig beskjed. Følelsesregisteret blir forvirret. Etter telefonsamtalen er jeg overbevist om at det må være en mye koseligere opplevelse å bli dumpet av en fyr med rørosdialekt enn av en fyr fra Grimstad.

Så satt vi der da, hundrevis av mil hjemmefra, uten bil og med en reiseforsikring i gull som viste seg å bare være tull. Å leie bil for å komme hjem kostet 16.000 kroner, å fly hjem med 30 kolli bagasje var heller ikke et alternativ. Noen dager senere satt vi derfor på kontoret til en bilforhandler i Støren i Trøndelag, et altfor smalt tettsted med laks i elva. Det er for øvrig ikke et sted du bare må oppleve før du dør, jeg ville ikke kjent på FOMO hvis jeg var deg.

Men Støren ga oss en bil, tross alt, det skal den ha, og et lån det vil ta en barndom å nedbetale. Så etter å ha kondemnert bil og takboks, levnet halve bagasjen og vinterdekk hos morfar, kunne vi bruke våre siste feriedager på å suse hjem. Det er klart vi er heldige som hadde mulighet å få lån, men ordet heldig var ikke det adjektivet som hyppigste gikk igjen i bilen, der vi satt og spekulerte i hvem det var som hadde gannet oss denne gangen.

Vi kom hjem kvelden før jobbstart, totalt vraket for arbeidslyst og godord. Men akkurat dét er ikke noe nytt.

Ferie er tross alt ikke for pyser.