– Det er noe med den ungen.

– Ja, han er nok på autismespekteret. Han minner meg veldig om venninna mi sin unge som er det.

– Ja, hvis ikke kan det være ADHD. Eller begge deler.

– Men du, den naboen din, hun som ikke klarer å se folk i øynene når hun snakker, og blir så nervøs at hun rister. Jeg syns så synd på henne. Hun må jo ha sosial angst, eller noe.

– Ja, noe er det.

Ja, noe er det – kanskje.

Sånn snakker vi. Kanskje er det for å hjelpe, kanskje for å vise hvor mye det er vi kan etter et erfaringstungt liv, at man i etterkant kan si «Hva var det jeg sa?». Kanskje er det for å forsøke å forstå noe, iblant bare for å dele litt sladder. Kanskje har vi mennesker en medfødt trang til å sortere alt i bokser, rydde litt. Mest sannsynlig er det en blanding av det hele.

Og det er som regel ikke ment for å såre. Men etter at jeg selv fikk et barn som etter hvert fikk en diagnose, vet jeg at den spekuleringen gjør vondt. Å få «jeg tror»-diagnoser, om enn så vennlig, plassert på barnet ditt, føles ikke som at noen vil hjelpe deg. Det føles som et frontalangrep, som en selvlysende merkelapp ingen ba om. En merkelapp proppfull av stigma som vi virkelig burde slutte å klistre vilkårlig rundt bakpå hverandres rygger.

For vi aner faktisk ikke hva vi snakker om.

Likevel, det er når selv de som skal være fagfolk tar hobbydiagnostiker-jakka på når de drar på jobb, går bak mål og drar en diagnose opp av hatten, at jeg mener vi har et samfunnsproblem. Det er her vår historie elegant glir inn.

Han var to år og snakket kun i enkeltord. Han kunne hele alfabetet både på engelsk og norsk og snart skulle vi forstå at han kunne lese, men han snakket ikke. Han ble tre år og lekte ikke med de andre barna, ikke sånn som treåringer skal. Leke doktor, familie, bygge LEGO – sammen.

Kosete, tøysete, kreativ. Frustrert, søvnløs, høylytt.

Diagnoser som autisme og ADHD dukket opp på Google. Mange fellesnevnere, enda flere ulikheter. Med hjertesmerte lekte vi Holmes og Watson. Vi visste at det var noe, men hva?

Barnehagen mente at PPT burde kobles på. Vi var enige. Selvsagt var vi det. Og etter samtaler og en observasjon fra PTT, kom dommen.

– Sønnen deres har autisme, sa dama fra PPT.

Strupehodet slo seg vrang, det ble tungt å puste. Autisme? Det var i grunn ikke diagnosen som skremte meg, vår sønn er den samme uansett hva som står på et stykke papir.

– Du vet like godt som meg at du ikke kan sitte der og komme med en sånn diagnose. En autismediagnose er en grundig og lang prosess, ikke noe du kan ta på halvsparket her, parerte jeg mens jeg prøvde å svelge gråten.

Hun ba meg ta av meg «mammabrillene» og være forberedt. At vi egentlig burde håpe at det var autisme BUP ville finne, fordi det ville gi ham mye mer ressurser av staten.

For en verden.

Det var tross alt en fagperson som hadde sagt det, autisme. Mannen min trodde på henne i ett helt år. Men jeg er en skråsikker bezzerwisser. Jeg har alltid rett, selv når jeg har feil, og det er slitsomt for alle – inkludert meg selv. Men jeg kunne kjenne det innerst inne. Dette var ikke autisme, det var noe annet.

Og etter fire runder, som en autismediagnostisering tar, ved BUP, kunne de fortelle oss at: nei, det var ikke autisme, det var den noe ukjente diagnosen impressiv språkforstyrrelse – en diagnose som tidligere feilaktig ble lagt i båsen autisme eller ADHD, nettopp fordi de har noen fellestrekk.

– Hva var det jeg sa? sa jeg til mannen min med en tydelig bezzerwisser-tone da vi gikk til bilen. Iblant føles det ekstra godt å ha rett. Dette var absolutt et sånt tilfelle.

Men rett rundt neste sving skulle vi møte på nok en hobbydiagnostiker.

Vi troppet opp på tildelingskontoret for å vurdere avlastning for sønnen vår. Ikke fordi vi egentlig ville, men fordi vi hadde blitt fortalt at det kunne være bra for ham – å øve seg på å være seg selv uten oss som kunne forklare, veilede, beskytte.

Dama på kontoret ba oss, som alle instansene gjør, om å fortelle om vår sønns verste dager, slik at man kan forstå hvor prekært behovet er for avlastning. Og det føles som å mobbe barnet sitt, men det må gjøres. Vi var nesten begynt å bli vant til det uansett.

Etterpå nikket hun stille og sa:

– Han høres helt tydelig ut som en autist.

Det var bare så altfor nok. Nok gjetting, nok møter, nok voksne tryner over et bord. To stykk tynnslitte foreldre som ba om en hjelp de helst skulle vært foruten, hvis livet var litt annerledes. En fagperson som burde vite bedre.

– For det første sier man ikke at noen er autist, man sier at noen har autisme. Det er en stor forskjell, og det burde du i det minste vite. Og for det andre har han fått en diagnose, som du kan se på papiret. Du har ingen rett til å sitte her og dele ut diagnoser, spyttet jeg mot henne, på den vennligste måten jeg klarte på det tidspunktet.

– Ja, men av erfaring høres han ut som autist. Jeg har jobbet lenge i barnehage og har utdanning i spes.ped. Er dere sikre på at den diagnosen stemmer? fortsatte hun.

Stressutslettet ploppet fram i det antente trynet mitt. Hvem i faen trodde hun at hun var som visste mer enn psykiateren og spesialisten på BUP, og oss? Det var ikke en stille tanke.

I retrospekt burde jeg kanskje roet meg ned før jeg åpnet munnen. Det fins måter man kan sette folk på plass på, uten å sable av dem hodet og kaste dem inn i et hjørne.

Hun likte meg ikke lenger. Det var tydelig. Og forståelig. Likevel, jeg mener fortsatt at hun burde ha holdt kjeft.

– Hvis du vet så mye om dette, mye mer enn meg, vet du kanskje da også hvilken diagnose et barn som snakker hjemme og ikke på skolen har? sa hun mens hun lente seg tilbake med armene i kors.

– Selektiv mutisme, svarte jeg oppgitt og klarte ikke skjule min avsky.

Som om det hadde noe å si. Som om det var jeg som var på jobb, ikke henne. Som om hun ikke hadde havnet milevis over den streken hun skal holde seg langt bak. Det ble ikke et fint møte videre, men vi kom oss på et vis i mål uten å bli fysisk.

Ulempen ved å ha en mindre vanlig diagnose, er at den nærmest er i stillstand, den blir ikke forsket på. Men den store fordelen er at vi ikke kan ta en snarvei når noen lurer på hva det er som «greia» hans. Vi kan da fortelle om han. Vi slipper at noen tar innersvingen og tenker «Ah, autist, da er han sånn og sånn», «Oia, ADHD sier du? Et barn uten kontroll», «Tourettes – da sier han fitte mellom hver setning».

Vi må få lov til å være den vi er, med sjel og kjøtt og tårer, ikke skjema, bokstaver og oppskrift. Mange lever med utfordringer uten at de trenger å få en diagnose, fordi de klarer seg greit i samfunnet med det de er utstyrt med. Men for noen kan en diagnose hjelpe veldig, og åpne døren for ressurser, ekstra hender, tilpasninger, gi trygghet, svar og framtidsutsikter.

Diagnoser skal ikke være en bås. Folk med samme diagnose er ikke mer like enn oss andre. Vi er alle bare oss selv.

Så folkens, her har vi en jobb å gjøre. Rydd i gangene, få gjennomtrekk i korridorene. Ingen vil høre det du tror du vet at du tror du vet.