Skrevet av styret i Ersfjordbotn utvilingslag

Kystsoneplanens formål er å ta vare på fjordene og de nære kystområdene våre, til fordel for naturmangfold og friluftsliv, og næringsinteresser som fiskeri, oppdrett og turisme. De siste årene har det vært en sterk vekst i oppdrettsnæringen i fjordene og langs hele kysten her på yttersida. Veksten har skapt areal- og brukskonflikter og påvirket naturen pga. oppdrettsnæringens ulike mange utslipp i form av organisk avfall, lakselusgift, plastavfall og kopperimpregneringer, men også gjennom rømninger og sykdom.

Forslaget til ny kystsoneplan legger opp til en ytterligere vekst med nye åpne oppdrettsanlegg, uten at det stilles noen krav til å redusere utslipp og forurensing. Dette stiller vi oss undrende til, da dette ikke er fremtidsrettet, og verken miljømessig, økonomisk eller sosialt bærekraftig. Kystsoneplanen er først og fremst blitt en oppdrettsvekstplan som innebærer økte utslipp og mer forurensing. Dette vil forsterke de problemene som oppdrettsnæringen har i dag, og som går ut over natur, friluftsliv og fiske. Kystsoneplanen er i strid med Tromsø kommunes vedtak og strategi for en bærekraftig oppdrettsnæring.

Tromsø må ha som mål å være en foregangskommune for en fremtidsrettet og miljøvennlig oppdrettsnæring. Oppdrettsnæringen er en stor og viktig næring med sterk økonomi og vekstkraft. Kystsoneplanen må legge til rette for at denne næringen kan utvikle seg videre basert på miljømessig bærekraft og uten utslipp og forurensing av kyst og fjorder. Rent hav er et av FNs bærekraftsmål som Tromsø bygger på i kommuneplan og underordnede planverk. Det må være sentralt i Kystsoneplanen.

Fiskerinæringen er grunnlaget for verdiskaping og bosetting på yttersida. Fiskere har under planprosessen påpekt at fjordene er overbelastet med utslipp, og at det går ut over mulighetene til lønnsomt fiske. Deres standpunkt er at en god sameksistens mellom fiske og oppdrettsnæring forutsetter at oppdrettsanleggene blir utslippsfrie. Viktige fiskefelt med kysttorsk, auar, sei, kveite, reker og mange andre arter er berørt. Utslippsfrie anlegg ville minimalisere de problemene vi ser i dag, og kunne også gi rom for økt vekst for alle, mao. være en fremtidsrettet løsning. Fiskernes synspunkter verken kommenteres eller avspeiles i Kystsoneplanen. Medvirkningen har altså ikke fungert godt nok under utarbeidingen av forslag til kystsoneplan.

Kystsoneplanforslaget strider mot Klima-, miljø og energiplanen for Tromsø kommune. I en egen sak 27. mars 2019 om bærekraftig utvikling av havbruksnæringen, vedtok Tromsø kommunestyre en lang rekke punkter, bl.a.:

«Tromsø kommune …

1. … Ønsker en vekst i havbruksnæringen og forutsetter at den skal skje på en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftig måte, med særlig fokus på næringens klima- og miljøavtrykk.

2. … Presiserer at Klima, miljø- og energiplanens vedtak om lukkede anlegg er et mål om havbruksanlegg uten rømming eller negativ lusepåvirkning på omgivelsene, som ikke slipper ut forurensende stoffer og som bidrar til ressursgjenvinning, uavhengig av valg av teknisk løsning.

3. … Forventer at det i produksjonen skal benyttes den til enhver tid beste miljømessige og tilgjengelige løsning for å hindre utslipp, lus og rømming.

10. … Skal rullere kystsoneplanen med sterkt fokus på dialog med alle relevante aktører, for å skre at avsette arealer bidrar til mer bærekraftige produksjonsmåter og produksjonsmønster i havbruksnæringen. Herunder incentiver for videre teknologisk utvikling og oppdrett av andre arter.»

Det er underlig og kritikkverdig at Tromsø kommunes klima-, miljø- og energiplan verken er nevnt i Kystsoneplanen, eller i saksfremlegget da planen skulle legges ut på høring. Vedtaket må i det minste gjelde Tromsøområdet, men kunne godt legges til grunn for hele kystsoneregionen, da problemene og konfliktene knyttet til oppdrettsanleggene er godt kjent også i Balsfjord og Karlsøy.

Har vi verktøy til å stoppe utslippene? På det digitale folkemøtet for Tromsøregionen 19. januar i år ble spørsmålet om å stille krav til utslippsfrie oppdrettsanlegg tatt opp av kystfiskere, utviklingslag og miljøorganisasjoner som det viktigste spørsmålet. Dette ble besvart med at en kystsoneplan «ikke kan stille driftskrav», kun overordnede krav, og at det kun er sektormyndigheter som kan stille miljøkrav. Det strider i så fall sterkt mot at alle kommuner oppmuntres til å ha en miljø- og klimaplan, og det rimer dårlig med det kommunale selvstyret og muligheten til å styrke miljø og klima.

Utviklingslaget mener at Kystsoneplanen må være langt mer offensiv og utvikle verktøy for å stoppe forurensingen fra oppdrettsnæringen, bl.a. gjennom aktiv bruk av Plan- og bygningsloven. Det er også en politisk oppgave å være med på.

Det er et viktig fremskritt at kystsoneplanen nå stiller krav til egen reguleringsplan for hvert nye anlegg. I reguleringsplaner er det mulig å vedta mer spesifikke krav og hensynssoner.

I Plan- og bygningslovens § 11–9 om kommuneplanens arealdel heter det i punkt 6 at «Kommunen kan uavhengig av arealformål vedta bestemmelser til kommuneplanens arealdel om miljøkvalitet, estetikk, natur, landskap og grønnstruktur, herunder om midlertidige og flyttbare konstruksjoner og anlegg.»

I PBL § 12–7 pkt. 3 om reguleringsplan heter det at reguleringsplan kan gi bestemmelser til arealformål og hensynssoner om bl.a. «grenseverdier for tillatt forurensning og andre krav til miljøkvalitet i planområdet, samt tiltak og krav til ny og pågående virksomhet i eller av hensyn til forhold utenfor planområdet for å forebygge eller begrense forurensning.»

Det kan dessuten vedtas hensynssoner (§12-5) som omfatter «bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone, herunder områder for ferdsel, farleder, fiske, akvakultur, drikkevann, natur- og friluftsområder.»

Vi ser for øvrig at forslaget til Kystsoneplan stiller krav til lukkede anlegg noen steder der det åpenbart ellers ikke ville bli tillatt med oppdrett. Det betyr at PBL kan brukes til å stille utslippskrav, ev. at det er noe en kan teste ut. En slik bruk av PBL må brukes i hele kystsonen for å ta hensyn til sameksistens med fiske, natur og friluftsliv. En bør nå bruke PBL aktivt for å sikre miljø, skape god sameksistens.

Utviklingslagets konklusjon:

  • Kystsoneplanen må ta vare på fjordene og de nære kystområdene våre til fordel for naturmangfold og mangfoldig bruk og høsting av havet.

  • Å stille krav til utslippsfrie oppdrettsanlegg og stoppe miljøforurensning vil være en vinn-vinn-situasjon som gir grunnlag for vekst, allsidig bruk og glede for alle som bor og virker på kysten.

  • Kystsoneplanen må legge til grunn kommunestyrets vedtak i sak 34 27. mars 2019 om bærekraftig utvikling av havbruksnæringen pkt. 1-12, og stille krav til at det ikke skal være utslipp.

  • Plan- og bygningsloven må brukes aktivt for å minimere utslipp fra oppdrettsanlegg, både i form av overordnede bestemmelser i Kystsoneplanen og utslippskrav i reguleringsplanene.

  • En må lytte til kystfiskere og deres innspill om god sameksistens, som tilsier spesiell varsomhet i enkelte områder, og generell utslippsfrie anlegg i fjorder og langs vår nære kyst. Dette er spesielt viktig å følge opp i reguleringsplanene.

  • God medvirkning i den videre prosessen omfatter også lokalbefolkning/utviklingslag, miljøorganisasjoner, natur og friluftsliv og næringer.

  • En må starte med at Kystsoneplanen stiller krav om at alle nye anlegg skal være utslippsfrie. Det gjelder også utvidelser av eksisterende anlegg.

  • Det må lages en plan for hvordan også eksisterende oppdrettsanlegg kan bli utslippsfrie. God dialog med næringen, god allsidig medvirkning og aktiv bruk av lovverk og andre politiske verktøy vil kunne gjøre Tromsø til en fremtidsrettet foregangskommune for god forvaltning av kystsonen vår.