Torsdag 2. februar la Helsepersonellkommisjonen fram sin rapport, og overleverte den til regjeringa. «Her var det mye bra», var helseminister Kjerkol sin første kommentar.

Rapporten er på ca. 350 sider, og ifølge mediene er dette rapportens viktigste anbefalinger:

  • Sykepleierne må jobbe mer fleksibelt.

  • Det må bli færre ansatte pr. pasient.

  • Det må kuttes i antall sykehus, som kan gjøres om til sykehjem.

  • Drifta må over «hele fjøla» bli mere effektiv.

  • Det må satses mere på forebygging.

Eureka! 16 av landets fremste eksperter innenfor området helse og omsorg har altså brukt et helt år på å komme fram til følgende hovedkonklusjon: Det som må til for å løse personellkrisa i helsevesenet er mer effektivisering, mer fleksibilitet og mer forebygging.

Ærlig talt: Effektivisering og forebygging er en medisin som har blitt foreskrevet av myndighetene de siste 40 årene, minst. Dog er det bare et av disse områdene som er fulgt opp, og det til gagns, nemlig effektivisering, effektivisering og atter effektivisering. Det ene effektiviseringsprosjektet har ikke vært ferdig, før det neste ble iverksatt. Omorganisering er et annet fint ord for det samme.

Innleggsforfatter Hallvard Birkeland. Foto: Helge Matland

Forebygging, derimot, som alle synes er en bra ting, har det vært snakket varmt om fra politisk hold i årevis, men dessverre så har det på dette viktige området blitt utrettet altfor lite.

Årsak: Å forebygge koster penger, å effektivisere betyr å spare penger, og penger er ifølge regjeringa en mangelvare i Norge. Så da så.

Når våre politikere stadig vekk snakker om hvor viktig det er å satse på bedre ledelse, så tenker de selvsagt på ledere som kan tyne enda mere ut av effektiviseringstiltakene. Ikke ledere som står på barrikadene for å få flere ansatte, eller som sloss for høyere lønn.

Et av hovedargumentene til kommisjonen, er at det ikke vil være nok arbeidskraft i fremtidas Norge, til at helsevesenet kan styrkes reint bemanningsmessig.

Smak på den! I Norge i dag, står det titusenvis, mer eller mindre arbeidsføre mennesker, utenfor arbeidslivet. Alle regjeringer snakker på inn- og utpust om hvor viktig det er å få denne enormt store arbeidskraftreserven i jobb. Mangel på folk? Å nei, så langt ifra!

Et annet hovedargument fra kommisjonen, for ikke å øke bemanninga, er at Norge allerede ligger på toppen i Europa hva angår personellressurser i helsevesenet. Av det følger, ifølge kommisjonen, må det til mere effektivisering for å få utnyttet personellressursene bedre enn i dag.

Ja vel nei. Det kommisjonen elegant hopper bukk over i denne forbindelse, er hvordan man da kan forklare at sykepleierne og helsefagarbeiderne allerede springer føttene av seg? Er det virkelig sånn å forstå at disse helsearbeiderne faktisk er en gruppe unnasluntrere og latsabber?

La meg avslutningsvis sitere sykepleier Celine Roche, som skrev følgende i Nordnorsk debatt den 2. februar:

«Samtidig som politikerne ber oss løpe, kutter de av oss armer og bein, for deretter å be oss løpe enda fortere.» Treffende, spør du meg.