I forrige uke kom rapporten fra Helsepersonellkommisjonen. Konklusjonen er brutal men ikke overraskende: det vil bli færre fagfolk per pasient.
Det blir flere eldre, som vil leve lengre med mer komplekse helseutfordringer og andelen som er yrkesaktive vil reduseres. Det er heller ikke kun helsetjenesten som trenger flere folk, det gjør også skolen og næringslivet.
Dette kan vi verken bemanne eller betale oss ut av. Ingen andre land i Europa har flere leger eller sykepleiere per pasient enn Norge. Vi kan ikke løse utfordringene med å hente personell fra andre land. Det er verken solidarisk eller klokt med tanke på beredskap.
Så hvordan skal vi da ta vare på vår aller viktigste og knappeste ressurs – fagfolka? Kommisjonen har foreslått en rekke tiltak, som vi skal bruke tid på å vurdere og diskutere. Bildet som tegnes krever mye av oss, men det er ikke mulig å pumpe helsefagarbeidere, leger eller andre helsepersonell opp fra Nordsjøen eller Barentshavet.
Når vi ikke får mer helsepersonell må vi prioritere mye hardere, vi må slutte å utføre behandlinger som vi vet har lav eller ingen effekt. Det betyr også at vi må bruke helsepersonell der de trengs mest – i den offentlige helsetjenesten. Vi må dele enda bedre på oppgavene mellom ulike yrkesgrupper og innleie skal reduseres slik at vi får flere hele og faste stillinger. Det er behov for flere helsefagarbeidere.
Folkehelse er også en nøkkel for fremtiden. Blir vi mindre syke, har vi mer kapasitet. Det må bli lettere for deg og meg å ta sunne og gode valg, slik at vi utsetter behov for helsehjelp og tjenester. Det vil øke livskvaliteten og redusere de sosiale forskjellene.
Spørsmålene blir da hvordan sikrer vi at alle har tilgang på et likeverdig helsetilbud også i fremtiden?
Fagforeninger, fagfolk, utdanningsinstitusjoner og pasientgrupper må jobbe sammen. Går vi ned i skyttergraver fremfor å finne løsninger så har vi tapt. Vår felles helsetjeneste er for viktig til at det bare er politikerne som skal utvikle helsepolitikken.