Etter en lovendring i fjor har sosialhjelpsmottakere under 30 år en såkalt aktivitetsplikt. Formålet – som ingen kan være uenig i – er å få flere unge bort fra passiv pengestøtte og over i arbeid eller skolegang.
En fersk undersøkelse, publisert i tidsskriftet Arbeid & Velferd, tyder imidlertid på at ordet «plikt» ikke alltid tas bokstavelig. I en del tilfeller later det til at pengene kommer enten man møter opp til avtalt aktivitet eller ikke, og én av tre kommuner mener at vilkårene for å holde igjen sosialhjelpen har medført mer byråkrati.
Det er et krav til innvandrerne at de må vise en reell vilje til å lære det norske språket
Men nesten åtte av ti Nav-kontorer er i overveiende grad tilfreds med lovendringen og rapporterer om raskere avklaring og at brukerne oftere deltar i kompetansegivende tiltak.
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) er for sin del så fornøyd at hun vil utvide aktivitetsplikten til andre aldersgrupper. Hauglie presiserer at det fortsatt er adgang til å kutte i stønaden, som et ris bak speilet, men at man både skal se på grunnen til at aktivitetsplikten brytes og sørge for at ingen mister tilgangen på mat, husly og andre livsnødvendigheter eller muligheten til å forsørge sine barn.
Mottakernes rettssikkerhet skal ivaretas, sier statsråden til Ukeavisen Ledelse.
Det er mulig at denne avveiningen kan rubriseres som et byråkratiproblem. Et vedtak om å redusere offentlige ytelser gir klagerett og prosedyrer for overprøving. Men i utgangspunktet handler vel dette om den individuelle oppfølgingen av brukerne som var en grunntanke i Nav-reformen.
Det kan være sammensatte grunner til at folk ikke «står opp om morran», som Hauglies rødgrønne forgjenger Bjarne Håkon Hanssen i sin tid formulerte det. Derfor må skjønnsmessige vurderinger følges opp med individuelt tilpassede tiltak.
Og dermed blir det i noen grad et spørsmål om organisering og ressurser i det mangslungne Nav-systemet. Men for å få ordningen til å fungere må det heller ikke råde tvil om at riset ikke er ment å pynte opp baksiden av speilet.
Om krav brytes fordi noen «vet» at «alle andre» gjør det, risikofritt, er ordningen som kravet knyttes til i fare. I bunnen av aktivitetspliktens nødvendige forbehold og presiseringer må det ligge et tydelig signal om at plikt faktisk betyr plikt.