Kommentaren

De virkelige heltene våre

Å være yrkesfisker er en av de farligste jobbene vi har, og de som driver med det er sannsynligvis hugget ut av et eget stoff, båret frem på genmaterialet til forfedre et tosifret antall generasjoner bak.

I dag (16.juli 2016) fyller Norges Fiskarlag 90 år. Denne kommentaren fra Egon Holstad, fra oktober i fjor, er en fin hyllest på denne runde merkedagen. 

leder

Fisk har blitt kult. Det har blitt in og hipt og trendy. Selv på små tettsteder spiser folk sushi med den største selvfølge, mylderet av kokkeprogram på TV mister troverdigheten om ikke fisk er med i repertoaret, og det er heldigvis ikke slik lenger at det er gangbar mynt blant alle barn at fisk er stygt og æsj. I skreisesongen annonseres det nå aggressivt på TV med billige skreiprodukter, det reneste og sunneste og fineste proteinet verden kan gi deg.

Feite og beinfrie stykker av torskerygg (selv om de insisterer på å kalle det «loin»). Jeg heier på alt dette. Det er samfunnsmedisinske gevinster av det, og det er (kan vi – please – holde oppdrettsbransjen utenfor denne debatten akkurat i dag? Takk) fiskekjøtt som er selvdyrket og ikke tilsatt noen andre midler enn det naturen selv, altså havet, har å gi.

Likevel slår det meg hvor utrolig dårlig denne, la oss si, nyfrelste entusiasmen for fisk står i forhold til innsikten i hvordan dette råstoffet faktisk ender på matfatet vårt.

For dette er jo ikke mat man bare henter ut fra intet. Jeg pleier å le av dumme amerikanere som elsker hamburgere, men aldri har sett en okse, og som drysser sprøstekt bacon på alt fra egg til iskrem, men som tror at griser er noen artigkarer som bor i selvlagde murhus rett utenfor Andeby.

Det er dessverre ikke særlig bedre stelt hos oss. Norge er en nasjon mer eller mindre bygget opp rundt rikdommen i havet langs kysten vår. Likevel har noen skrotinger funnet ut at Stortinget skal passes på av noen – av alle dumme ting – symbolske løver, mens det heller burde vært to statuer av noen barske fiskere med hver sin høtt.

Jeg vet iallfall hvem jeg ville skulle voktet over meg en kald vinternatt.

Å være yrkesfisker er en av de farligste jobbene vi har, og de som driver med det er sannsynligvis hugget ut av et eget stoff, båret frem på genmaterialet til forfedre et tosifret antall generasjoner bak.

Ikke bare mannfolkene, men også de kvinnfolkene langs kysten som har bundet sammen lokalsamfunnene og holdt oppe både håp og moral når hele bygdesamfunn har blitt revet bort av brutale forlis der hele arverekker har forsvunnet i dypet under plutselige, ugjestmilde og brutale vinterstormer.

Tallmaterialet her er vanskelig å fastslå eksakt, men den pensjonerte seniorforskeren Halvard Aasjord, som sitter på enorme mengder statistikk, har gitt meg nok til å bli både sørgmodig og tungt ettertenksom. Fra 1990 og frem til i dag er det 305 fiskere som har mistet livet i forbindelse med jobben sin.

Og da er diverse fritidsulykker og sykdomsdød trukket fra. Tar vi de samme tallene fra 1955 til i dag, altså de siste 60 årene, er det cirka femten hundre – 1500 – som har dødd på havet mens de har utført jobben med å skaffe fisk til folket. Det er fæle tall.

Man kan jo bare tenke hvordan disse tallene er fra de tider der de bokstavelig talt rodde og seilte ut på fiske i all slags vær, og der jobben per definisjon var en kamp på liv og død, men der drømmen om den store lotten, at denne gangen skulle det pinadø bli storfangst, hele tiden holdt oppe moral og fortrengte angst og redsel mot farene på det ville havet.

I dag er værvarslingstjenestene blitt mye bedre. De polare lavtrykkene er lettere å forutse, satellittene er skarpere, fartøyene sikrere, arbeidsmetodene smartere, utstyret mer solid og redningstjenestene, nødutstyr og telekommunikasjon kraftig utbedret.

Det er heldigvis ikke fullt så farlig lenger. Likevel er det verdt å minne om hva dette yrket fortsatt er.

Jeg pleier selv å sette ut båten min i mai, og tar den inn igjen i oktober. Det er en åpen, attenfots båt perfekt for fritidsfiske, men som ikke egner seg særlig for høst- og vinterstormer, på åpent hav i årets røffeste måneder.

Og det er i dette tidsstrekket, når vi pinglene tar bruket vårt inn på land, at flåten med fiskebåter virkelig setter inn støtet og går ut på fiskefeltene, med baugen spiddende mot et hav som glefser etter dem.

Og der står de, på en arbeidsplass som flyter rundt i skummende sjøsprøyt, på et underlag som konstant beveger seg, i bitende kulde, i kølende mørke, i snøstormer, i harde skift med ukurante arbeidstider, og der du ikke ser dine nærmeste (eller fast land for den saks skyld) i lange perioder.

Heltene våre. Eller, de som iallfall burde vært heltene våre. Uten denne gjengen vil ikke hipstere fått annet enn importert sjøgress, ris og oppdrettslaks å spise, man måtte ha lutet kyllingvinger til julebordet, og de såkalte torskeloin-pakkene hadde blitt erstattet av saltvanssprøytet kjøttfarse og seige soyaboller. Skrekk og gru.

Det er i grunn skammelig at vi ikke har et mer bevisst forhold til fisken og fiskerne. Ikke bare forer de sitt eget folk, men de er også en blytung eksportaktør som sees på fra utlandet med beundring og misunnelse i blikket.

Klippfisk er nå én ting. Den fantastiske råvaren er jo for lengst inkorporert i den nasjonale arven til millioner av portugisere og brasilianere, og andre land kommer etter.

Men tørrfisken, denne urgamle måten å konservere mat på, er nå blitt formelt merkevarebeskyttet i Europa helt på linje med fransk Champagne og italiensk Parmaskinke.

Og klapp på skuldrene til flinke folk i eksportnæringa, virkelig, men uten fiskere og fiskeflåten hadde det ikke vært noen verdens ting å eksportere.

Derfor foreslår jeg at Tromsø, denne gamle bølla av en by, som opprinnelig er bygget på tilsiget av fiskere, fangstfolk og beinharde, navnløse kjempehelter i verdens mest knallhare primærnæring, tar litt ansvar og viser hva vi er laget av.

Nå har vi fått Kystens hus og Mathallen, og vi har både Kong Olav, Kong Haakon og Kong Arthur Arntzen på sokkel. Nå er det derimot på tide å reise et svært monument av en fisker her. Gjerne med en høtt i den ene neven, og helst med en diger skrei hengende ned fra den igjen.

Badet i midnattssol eller nordlys ville den garantert blitt en turistattraksjon også.

Tar dere utfordringen, folkevalgte?

I dag er det 90 år siden Norges Fiskarlag ble stiftet. Denne teksten ble skrevet i oktober i fjor.