Egon om flyktningdebatten

Pipa har fått en annen lyd

«Man kan av og til undre på om det finnes noe mellom de ytterliggående begrepene godhetsposør eller rasist. Selvsagt gjør det dét», skriver Egon Holstad.
leder

Går du inn i norsk innvandrings- og flyktningdebatt, er du mer eller mindre garantert reaksjoner, uansett hvor du sogner i den. Man kan av og til undre på om det finnes noe mellom de ytterliggående begrepene godhetsposør eller rasist. Selvsagt gjør det dét.

I Norge er det relativt stor takhøyde for hva du kan ytre i det offentlige rom, selv i ovennevnte debatt. Jeg gir også Nordlys’ Oddvar Nygård rett i at Frp har vært med på å legitimere kritiske tanker innen debatten som angår integrering, bistand og problemer knyttet til det multikulturelle Norge.

For det er selvsagt ikke et politisk uproblematisk felt. Personlig har jeg ofte irritert meg over deler av den norske venstresiden, og hvordan de har tatt i problemer knyttet til islam med silkehansker, mens protestropene har vært betydelig mer høylytte når det kommer til kristendom.

På samme måte har det vært en fravikende interesse mot å henge bjella på katta i etterkant av terroraksjoner utført av grupperinger med uttalte, religiøse motiver. Jeg har selv skrevet mange kommentarer om hvor inhumant jeg synes det er å skjære i friske babypeniser, og at omskjæring derfor burde forbys i Norge, enten det er jøder eller muslimer som vifter med kniven.

Men jeg er uenig i at det er fryktelig problematisk å være innvandringskritisk i Norge i desember i 2015. Snarere heller tvert imot. For det har vært et tydelig skifte på ganske kort tid. Det er ikke lenge siden Frp gjorde et skuffende valg, der de attpåtil ble straffet av velgerne for å ha trukket det såkalte innvandringskortet på tampen av valgkampen.

Men da bilder av døde og druknende mennesker fra Middelhavet rullet inn gjennom TV-ruta, var det heller et ønske om å hjelpe som preget opinionen i Norge. Heldigvis.

Noen måneder senere har pipa fått en annen lyd. Også fra tydelige stemmer i media. Noe av det skyldes en genuin angst for om Norge faktisk har penger nok til å takle utfordringene som følger en masseinnvandring. Dernest om vi ønsker så mange annerledes tenkende inn i landet vårt. Noen frykter én av delene. Noen begge.

Og det er selvsagt en helt legitim mening å ha, og du får si det høyt uten at du trenger å være redd for din egen helse. Du kan sågar skrive det i VG, i Dagbladet, i Aftenposten, i Nordlys og i herværende avis. Det er ikke noen såkalt elefant i rommet. Det sies høyt og ofte av mange, slik det må være i et land med ytringsfrihet.

Men jeg har problemer med å se behovet for det retoriske kringvernet Hege Storhaug og hennes Human Rights Service (HRS) mottar fra flere. Kjetil Rolness, spaltist i Dagbladet og sosiolog, har hittil vært den ivrigste, selv om han nylig følte for å markere avstand til innholdet i et av hennes siste avisinnlegg.

Kommentatorene Oddvar Nygård og Skjalg Fjellheim i Nordlys følger nå på i forsvaret av Storhaug. Lørdag skrev Fjellheim på sin egen Facebook-side følgende: «Hege Storhaug holdt et interessant foredrag i Tromsø i dag. FrP arrangerte møtet, som var åpent for alle […] PS: Byens samfunnselite var i sin helhet opptatt på annet hold, og var ikke til stede». Det siste i denne posten fant både undertegnede og flere andre noe underlig.

Nå er jeg fortsatt usikker på hvem Fjellheim spesifikt siktet til med ordet «samfunnseliten», men jeg kan ikke skjønne at noen skulle føle noen form for forpliktelse til å møte opp. Ei heller Nygårds forsvar av Fjellheim i Nordlys noen dager etterpå, der han kaller Storhaug «en glødende feminist og religionskritiker». Han går sågar ytterligere til verks og gir henne status som dissident. Intet mindre.

Og det er her jeg mister både Nygård og Fjellheim. En dissident er «en person som står i åpen opposisjon til regimet», ifølge Kunnskapsforlagets ordbok. Martin Luther King, Nelson Mandela, Leon Trotskij, Aung San Suu Kyi og Václav Havel nevnes som eksempler. Og nå kan vi altså føye til Hege Storhaug på lista. Selv ikke Kjetil Rolness har vært så raus.

Arrangementet Storhaug talte i var i regi av et regjeringsparti, det tredje største i Norge. Storhaug leder an i en folkeavstemning i landets største avis om å bli «Årets navn». Hun har i en årrekke nytt godt av ytringsfriheten i Norge, og har vært en stemme man har kunnet fulgt gjennom debatter i alle store publikasjoner; i de største avisene, i de største debattprogrammene på radio og TV og gjennom en rekke bøker. Hennes siste er nylig trykket i et femte opplag. Hørte jeg dissident?

Det vi er enige i er at det som er fremsatt av trusler og ukvemsord mot Storhaug er både nedrig, upassende og noe vi ikke vil se i et åpent samfunn som Norge ønsker å være. At noen av hennes boksigneringer har blitt stoppet av trusler er bare trist, og jeg håper de tar de ansvarlige og får dem dømt.

Men det er langt derfra til Nygårds oppfordring i Nordlys: «Lørdag burde det vært demonstrasjoner utenfor møtelokalet der hun holdt foredrag. For ytringsfrihet, for meningsmangfold og mot den autoritære fordømmelsen av annerledes tenkende. Men det er visst altfor mye forlangt».

Ja, det tror jeg faktisk er for mye forlangt. Dette er, for ordens skyld, samme person som har (sitat Kjetil Rolness, hennes varmeste forsvarer) «vært glidende i omtalen av Fjordman, som selv har tendert mot aggressiv konspirasjonstenkning, som ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger og voldsomme paralleller. Som har kalt Erna Solberg for «kultursviker» og som har kommet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge».

Noe av dette har hun beklaget. Og så kan vi hekte på ferske uttalelser om at man burde forby bygginger av moskeer i Norge, landet med religions- og ytringsfrihet.

HRS har sågar publisert dypt rasistiske artikler fra den svenske journalisten Barbro Jörberger (aka Julia Cäsar), som hevdet at afrikanere generelt er psykisk utviklingshemmede. Innlegget ble også fulgt opp på samme sted.

Muligens tilfeldig at det skjedde her, selvsagt, men det kan også tolkes annerledes. Jeg prøver bare å si at det på et eller annet tidspunkt går en smerteterskel for hvor mange hårreisende grep man skal høre kompensert med beklagelser fra samme kant, uten at man føler troverdigheten forvitrer.

Så hvorfor det enorme behovet for å ta Hege Storhaug i forsvar? Hun og HRS har sågar mottatt masse pengestøtte, både statlig og privat. Det er ikke Storhaug & co. det er synd på i Norge, og det er derfor heller ikke dem folk først har i tankene når de skal ut i gatene og demonstrere for ytringsfrihet og et land med mer forståelse og harmoni. Det har de selv sørget for.