I alle år har vi fått innprentet at det var oljen som gjorde Norge rikt. Det var oljen som fikk plassert Norge på kartet, oljen som gjorde Norge til en ordentlig industrinasjon og oljen som fikk landet ut av steinrøysa. Dette er en sannhet med ganske mange modifikasjoner.

Norge var en rimelig velfungerende nasjon lenge før vi fant oljen, funnene bare bidro til at vi hoppet noen plasser på listen over verdens rikeste nasjoner, en liste vi var høyt oppe på i utgangspunktet.

Man snakker ofte om «de glade 50-årene» – hvis oljen var det eneste helliggjørende, skulle man anta at det var hungersnød og katastrofe på den tiden, ettersom vi ikke hadde begynt med oljeboring. Dette var på ingen måte tilfelle. Ikke da, og heller ikke i dag, for så vidt, selv om plattformene for tiden knirker i sammenføyningen. Fisken er en svært viktig grunn til denne stabiliteten.

Det gledelige er imidlertid at mens oljekranene skrus igjen, er det full aktivitet på fiskefeltene. I 2015 satte vi sågar rekord når det gjaldt sjømateksport, med hele 74,5 milliarder kroner. Ifølge Norges Sjømatråd har vi opplevd en dobling bare siden 2005.

Vår nybakte fiskeriminister, Per Sandberg, forklarer hvilke to faktorer som har bidratt til dette: «Lav kronekurs har gitt god drahjelp det siste året, men det viktigste er at vi har flinke folk i næringa som klarer å ta den flotte råvaren som svømmer rundt i våre farvann, og gjør den om til verdier. Det er de som sørger for at vi kan feire eksportrekorder år etter år». At det er dyktige folk som er hovedgrunnen, har han helt rett i, for rekorder har også blitt satt i årene hvor vi ikke har hatt drahjelp av kronekursen. Vi har i tillegg blitt flinkere til å komme opp med nye produkter, og flinkere til å markedsføre oss. Samlet sett monner det godt.

I 2014 ble forrige rekord satt. Fjoråret kunne imidlertid vise til 8,4 prosent økning selv fra det. Det er ikke bare i fiskerikommunene det bør jubles, hele landet burde stemme i. Dette er kjærkomment, og hjelper godt i en ellers kinkig næringssituasjon.

Mens «oljenasjonen» opplever en «fossilering», og bankene ikke lenger er, øh, «sikre som banken», er det på tide å erstatte de gamle uttrykkene med et nytt – «frisk som en fiskerinæring».