Kommentaren

«Førsteklassingen – vårt håp for fremtiden»

Titusenvis av førsteklassinger gjør seg klar til å starte på skolen. Som trener Eggen så treffende sa det: «There is hope in a hanging snore».
leder

Tenk deg at du plutselig bestemte deg for å delta i OL. Du gidder ikke å legge inn ekstra treningsmengder utover din ukentlige joggetur, men forventer like fullt å vinne gullet med god margin. Akkurat så naive er vi foreldre når vi leier den unge, håpefulle til sin første dag på skolen.

Vi putter dem inn i en institusjon med verdens slappeste disiplin, følger dem opp akkurat nok til at leksene blir stort sett levert, men forventer likevel at de på mystisk vis skal bli kirurg eller advokat. Om noen skulle slumpe til å likevel bli det, er det så tilfeldig at det nærmest blir å betrakte som en mutasjon.

Neste uke er det skolestart for tusenvis unge håpefulle, og alle som har vært der kjenner sitringen, ikke bare fra den nervøse poden, men også fra foreldrene. Tenk om min unge plutselig viser seg å være et mattegeni. Hva om han sprenger alle tidligere karakterskalaer og blir professor? Kanskje hun blir totalt annerledes enn resten av slekta, og nitid jobber seg fram til en rakettforskerjobb? Eller i det minste lege.

La oss bare være ærlige. Sannsynligheten for å oppnå dette er tilsvarende den det er for en afrikaner å bli verdensmester på ski. Vi har nemlig ikke studieinstitusjoner som gjør det mulig. Vi har ikke disiplinert barna nok til at det går an. Vi har ikke lærerkrefter som kan løfte dem opp på et slikt nivå og vi har rett og slett ikke kulturen til å få til dette. Og det er ikke nødvendigvis negativt en gang, hvis man bare er i norske barns sko.

Norske skoler er, som samfunnet ellers, skrudd sammen slik at vi skal kunne ta vare på de fleste. Langt større ressurser legges i å få med de mange som sliter, enn tilfellet er i for eksempel Frankrike eller Storbritannia. Og det skal vi være glade for.

Vi får dradd langt større andel opp på et høyere utdanningsnivå enn de fleste andre europeiske land, men lykkes ikke helt med å finne balansen. Av de 50.000 som avga slutteksamen, var det bare 5.000 som gikk ut av fagskolene. Dette til tross for et skrikende behov for kunnskap innen industri, helsefag, bygg og anlegg. Ironisk nok mislykkes vi med å få de skoleleie over på yrkesfag, samtidig med at vi får en enorm overvekt av dem som har en akademisk utdannelse de aldri får bruk for.

Som representant for sistnevnte, må jeg få lov til å hevde at vi fikk leke oss gjennom livet, selv på universitetet. Og konsekvensene ble da ikke så hakkende gale. De færreste endte opp med det de hadde planlagt å bli, men alle ser ut til å klare seg rimelig bra. «Livets skole» vil i Norge si «å slentre seg til goder, uten på noe vis å måtte slite».

Jeg tror de fleste av oss hadde fått problemer i land hvor putene ikke er sydd med hardangersøm under armene. I Storbritannia, hvor jeg har tilbrakt noen skoleår, får man allerede i 11-årsalderen en eksamen som avgjør om du havner på en god eller en dårlig skole. Den avgjør i stor grad om du havner blant de høyt utdannede eller de lavt utdannede, blant dem med topplønn eller dem som ligger langt under minstelønna her på berget.

Det sier seg selv at foreldrene der i mindre grad overlater leksene til tilfeldighetene. Diskusjoner med barnet om hvorvidt man skal «orke» å gjøre skolearbeidet, er eliminert bort i de mest ambisiøse hjem. Konsekvensene av å ha slapp disiplin er rett og slett for store for både barnet og familien.

I Storbritannia har det også mye å si hvilke universiteter man til slutt ender opp på. De deler inn i gode og dårlige universiteter. I Norge ville samtlige utdanningsinstitusjoner vært på listen over de dårlige. Havner barnet på toppuniversitetene i Oxford eller Cambridge, kan det velge og vrake mellom toppjobbene. Selv sosialantropologer derfra blir tiltrodd toppstillinger i en city bank. Kontrasten til valgmulighetene til de mange som ikke når opp, kunne ikke vært større.

Det er derfor langt flere av foreldrene på fotballøya som tar konsekvensene av sine planer for barna, og følger dem opp som om dette skulle være hovedjobben deres, nekter seg selv masse goder for å få råd til å sende dem på steindyre kostskoler, og aller helst Eton og Westminster, fordi dette mangedobler sjansen for at de skal lykkes i livet.

Vi får prise oss lykkelig over at situasjonen i Norge er slik at man med litt ros og en halvdårlig far som leksehjelp kan nå kjempelangt, uavhengig av om man blir en skolevinner eller ikke.