Kommentaren

«Utfordring akseptert»

Facebook har i det siste blitt teppebombet med ungdomsbilder av alle tilårskomne. Er det rart ekspertene blir bekymret?
leder

«Utfordring akseptert» er en av de mest kløktig orkestrerte farsottene i år, på den måten at det har fått så godt som alle til å grave fram pinlige barne- og ungdomsbilder fra familiealbumene for å stille seg til spott og spe overfor vennene sine. Utbredelsen har blitt så massiv, at en venninne for kort tid siden ytret hjertesukket: «Kan vi få noen bilder av gamle og halvgamle mennesker snart?»

Det hele har blitt spredt gjennom en privat melding med teksten: «Du likte bildet. Her er spillet. Du skal nå legge ut et bilde fra ungdommen og skrive «utfordring akseptert». Og hvis noen liker bildet, send han eller henne denne teksten».

Som med alle fenomener som får ben og gå på, er ekspertene også her ute og advarer. Selv om en nyhetsfeed fylt med skulderputer, konfirmasjonsdresser i velur og kreppet hår kan bety sterke scener for alle og enhver, er det ikke dette advarslene går på.

BI-lektor Cecilie Staude heiser et flagg om baktankene med dette. Hun mener Facebook spekulerer i å gjøre produktet mer attraktivt for annonsørene. «Facebook trenger at vi gjør mer enn å bare legge ut ting. De ønsker at vi liker, kommenterer og deler innlegg», sier hun.

Fritt Ord-direktør, Knut Olav Åmås, kommenterer utviklingen på sin Facebook-profil: «Den ene uka massive protester mot Facebooks særdeles problematiske sensur i form av globale retningslinjer mot for eksempel nakenhet. Den andre uka massiv og servil oppfølging av et smitteaktig prosjekt som får brukerne som en konsekvens til å fylle Facebooks kommersielle arkiver med egne private ungdomsbilder, som Facebook nok har litt for lite av. Den Orwell-lignende ambisjonen er jo at hele folks liv skal finnes i Facebooks digitale arkiver.»


Det er bare én vesentlig ting som er verdt å skyte inn kjapt: Facebook står ikke bak dette! I alle fall går sjef for Facebook i Norge, Rune Paulseth, hardt ut og påstår så. Man får da også anta at det stemmer, da en avsløring om at de likevel gjorde det ville vært for pinlig, selv for Facebook.

En annen ekspert mente det kunne være opprivende for folk å rote i egne traumer fra ungdommen. Av dem jeg kjenner som har lagt ut bilde, har jeg lagt merke til enkelte som åpenhjertig forteller om perioden rundt da bildet ble tatt, og at de slet med sosial angst eller elendig selvbilde på grunn av fedme, men at de har kommet gjennom krisen og i dag har det langt bedre.

Om ikke en slik kommentar kan bidra til å gi andre som sliter håp, så vet ikke jeg. Facebook har ikke bidratt med stort annet enn tant og fjas, og når de for en gangs skyld toucher innom noe genuint, noe som berører noe dypere, kommer formyndere løpende og vil forby det. Det er nesten absurd. Skulle noe forbys i sosiale medier, foreslår jeg at man begynner med kattevideoer og alle postinger om hva folk har til middag.

For en tid tilbake hadde vi en debatt gående, hvor folk nærmest uavhengig av tema, følte seg krenket. Uansett vits, sketsj eller kommentar, sto noen parate til å føle seg tråkket på eller brukt. Jeg føler at reaksjonene på «utfordring akseptert» minner om dette. Det er nesten som en ryggmargsrefleks hos enkelte – her kommer det noe nytt vi ikke klarer å plassere helt – da blir jeg nok krenket av det.


Samme følelsen fikk jeg av reaksjonene på at det ved SFO på Steindal skole var inndelt i gutteklubb og jenteklubb. Selv Trondheims ordfører Rita Ottervik måtte på banen og sørge for at slik praksis ble avviklet ved alle trondheimsskoler. At barna trivdes best med en slik inndeling, spilte ingen rolle. Jeg har en sønn som er ganske ivrig på sportsfronten, og har ved flere anledninger forsøkt å få ham til å skjønne at man innimellom kan la andre vinne i noe, for eksempel lillebroren på fem år. Jeg tror man ville hatt bedre lykke som fredsforhandler i Midtøsten, for å si det sånn. Dessverre tror jeg denne holdningen ofte er tilfellet med gutter som nærmer seg slutten av barneskolen.

Inntil de begynner å interessere seg for motsatt kjønn, er de levende opptatt av å gruse dem i absolutt alt – sjakk, fotball, dataspill – alle områder som teller, vil de vise at de er best. Og da blir det ikke mye morsomt for de fleste jentene å gjøre disse aktivitetene sammen med dem. Det Steindal skole hadde gjort handlet ikke om forskjellsbehandling av kjønnene, det handlet om hygge. Og dem som føler seg krenket av sånt, kan ta seg en kjønnsnøytral bolle.

Husker for øvrig fra min tid på videregående, at det også var stort sett kjønnsdelte gymtimer, hvor jentene spilte volleyball og guttene fotball. Etter noen måneder med den ordningen, ble et par jenter lei og ville spille med guttene. Fem minutter senere måtte den ene hjelpes i i garderoben med blødende nese, hvorpå en av guttene kommenterte tørt: «Det har blitt ledig plass på et av lagene, hvis noen andre jenter er interessert».