Var du en av de cirka 70.000 besøkende på Smakfestivalen i helga?

Hele Storgata var full av folk som gomlet i seg kjekjøtt, pølser, burgere, lokale oster, honning og sirup, grønnsaker og lokalt fanget og tilberedt fisk. For å kun nevne en liten brøkdel av det som ble servet.

I tillegg lot vi oss vel smake av lokale drikker fra de mange småbryggeriene som har poppet opp over hele Nord-Norge de siste årene.

Alle jeg snakket med i løpet av helga var over seg over av begeistring over det de stappet i kjeften – og kunne ikke fatte og begripe hvorfor de samme varene ikke var til salgs resten av året.

Beklager å si det folkens, de er til salgs resten av året, men vår måte å handle – og lage mat – gjør at mang en god middag går ut på dato i nærbutikken.

Vår vrangvilje til å handle lokalmat gjør at mange av de gode nordnorske råvarene har store vansker med å finne veien til våre kjøleskap og kjøkkenbenker.

Mange eksklusive produkter av høy kvalitet blir forbeholdt spesialbutikker og restaurantbransjen – vi «vanlige» matelskere kjøper – eller finner – dem i veldig liten grad på vår vanlige matbutikk.

En av hovedgrunnene til at vi må dra på matfestival for å se hele det brede spekteret av god, lokalprodusert og eksklusiv mat er at vi helt enkelt ikke ønsker å kjøpe det når vi går på super'n.

Vi er blitt – vil jeg nesten si – hjernevasket til å tro at god mat er «billig» mat.

Vi valfarter til «Kuttisme-templene» til Reitan, Hagen & de andre dagligvarebaronene – og tror at 40 øres forskjell på Grandiosaen eller Norvegiaosten er det som teller for å få gode matopplevelser.

Småskalamat fra lokale produsenter vil ALDRI bli like billig som industripølser fra Gilde eller Finsbråten. Det ligger så å si i sakens natur.

Derfor passer ikke eggene fra Widding Gård inn i prinsippet om «billigst mulig varevogn» – en uting som vi i media må ta ansvar for – og som vi tror er nøkkelen til gode matvaner.

Matvaregigantene som Coop, Rema og Norgesgruppen har også en god del av skylda for at vi ikke finner de lokale råvarene i butikkene. Det er tungvint å ta inn små mengder med lammekjøtt fra Lyngen eller Storfjord – og du tjener ikke særlig mange milliarder på å gi en bred salgskanal til reinkjøtt fra Hjerttind eller klippfisk fra Halvors Fisk.

Mange småprodusenter har fortalt om hvor ekstremt vanskelig det er å komme seg gjennom nåløyet til de største matvarekjedene i konkurranse med Gilde, Orkla og de andre gigantprodusentene av mat og drikke.

Kommer de seg inn på salgskartet må de alt som oftest ta til takke med minimal markedsføring og bortgjemte hyller – de største annonsene og den beste eksponeringen er forbeholdt bestselgerne fra de store elefantene.

Den siste hindringen som du som småskalaprodusent må overvinne på veien til våre middagsbord er en overdimensjonert infrastruktur og stivbeinte regler.

Et lite firma på Svensby ville selge kje- og lammekjøtt til et voksende marked i Tromsøregionen. Problemet de ikke klarte å løse – og som var en bidragende årsak til at de gikk under – var noe så merkelig som strøm til slaktekløver. Småfe slaktes nemlig ved at dyrene får en «krage» rundt halsen fra hvilken en kraftig strømstøt tar livet av geitene, kjeene, sauene og lammene.

Det som imidlertid skjer når et kje på 10–12 kg blir elektrifisert med like mye strøm som en sau eller årslam på 23–24 kr er at man «steker» halve nakken, ryggen og bogen slik at kjøttet blir ødelagt.

Ledelsen i selskapet prøvde å få slakteriene til å lage eller tilpasse en «mini-kløv», men det var ikke interessant for bransjen.

Selskapet ble hindret av regler for gardsslakt og de store slakteriene i Troms ville ikke tilpasse samlebåndsslaktingen til mindre dyr. Og snipp, snapp snute så var mateventyret ute.

Kanskje kan man sammenfatte det hele slik: Om du som forbruker ønsker å spise gode, sunne og lokalt produserte matvarer så må du ikke bare kjøpe dem på Smakfestivalen. Du må faktisk anstrenge deg for også å handle dem i en travel hverdag på tur hjem fra jobb eller barnehage. Økt etterspørsel vil føre til økt interesse fra dagligvarebransjen til å selge – og økt produksjon vil på sikt gi bedre økonomi til småskalaprodusentene. Slik at du faktisk vil få billigere bra mat etter hvert.

Og som en liten bonus bidrar vi til verdiskapning, arbeidsplasser, åpent kulturlandskap og bedre miljø.