I uka vi har lagt bak oss har vi fått dette ytterligere understreket.

I forbindelse med at Leo Ajkic ble tildelt Fritt ord-prisen, piplet det opp og ut en anselig mengde forfylla oppgulp fra Human Rights Service-redaktør, Minerva- og Aftenposten-spaltist Nina Hjerpset-Østlie. Hun mente (blant mye annet rør) at Leo er islamist og «en del av problemet», som hun så fremoverlent snøvlet på Facebook.

I et døgn lå kommentarene der og ulmet, før Østli selv gikk ut og beklaget seg. Ikke bare beklaget hun det som hadde skjedd. Hun hadde sågar en forklaring på det hele. Hun var drita på brennevinet Jägermeister.

Om ikke dét var nok, hadde også hunden hennes dødd i inneværende uke. It’s hard to be a kommentarfelttroll. Det er den mest kreative unnskyldningen jeg har hørt siden Lillebjørn Nilsen hadde spist «ananas».

Som en kompis av meg sa: «Alle som ikke har drukket seg dritings i hundesorg-spritfylla, og sjikanert medmennesker på det groveste, kan kaste den første sten».

Nå er jeg selv allergisk, så dette med hunden har jeg vansker med å identifisere meg med. Dog har jeg akvariefisker, og jeg har vært full på sprit opptil flere ganger, så jeg tror jeg skjønner sånn nogenlunde.

Jeg er av den oppfatning at man skal ha lov å drite seg ut, og hvis man oppriktig beklager seg, skal folk også prøve å være raus nok til å godta det. Og den som har dummet seg ut må også finne seg i å bli latterliggjort, vitset med og gjort narr av. Det er selve dealen.

Spørsmålet er om det å være drita er en fullverdig forklaring for egne dumheter. Én sak er å pælme pølser i taxifylla, onanere på Torgallmenningen i Bergen eller være så vindskjev at man ikke klarer å levere de musikalske varene på ei scene.

Noe ganske annet er å ytre seg sjikanerende, nedlatende og aggressivt i sosiale medier.

Jeg har selv sittet dagen derpå og ønsket at PC-en hadde alkohollås kvelden før. Blant annet har jeg opplevd å svi av betydelige pengemengder på eBay, og der jeg de påfølgende ukene fikk postkassen fylt opp med alskens rariteter jeg hadde kjøpt i animert entusiasme i de små nattetimer. Dog var jeg selv det eneste offeret for egen dumhet.

Jeg jobbet noen år bak en bar i Tromsø, og hadde dermed mye omgang med fulle folk. Noen av dem sjeldent joviale og i overkant utadvendte, noen triste og nedtrykte og noen – dessverre – svært aggressive. Håndgemeng og utagerende vold og trusler var ikke dagligdags, men det skjedde selvsagt.

I de mest krevende situasjonene måtte vi ringe politiet. Omkvedet fra lovens lange arm var at trusler alltid burde tas på alvor og anmeldes, slik at det kunne følges opp og sanksjoneres mot.

Vi hadde flere angrende syndere som kom tuslende slukøret tilbake etter slike episoder, som ba uforbeholdent om unnskyldning, gjerne akkompagnert av gråt og hulking, og av og til med et fett forelegg i baklomma.

Noen ble utvist for en periode. Andre ble bedt om å holde seg unna for evig ettertid. Og noen ble tilgitt og fikk attpåtil kjøpt seg ei øl for å legge et lokk over den verste angsten.

At man er full eller er i sorg kan selvsagt få noen hver til å opptre klanderverdig, for all del. Problemet er bare at man er nøyaktig like ansvarlig for sine gjerninger. Derfor er ikke det man har gjort noe mindre kriminelt om det er gjort i sorgfylla enn om man var edru. Juridisk sett er du fortsatt akkurat like ansvarlig for dine gjerninger.

Hvis ikke hadde man åpnet for mye kriminell adferd, der alt fra fyllekjøring til vold måtte blitt kostet under teppet. Det er i prinsippet ingen grunn til å være mer forståelsesfull overfor Peter Northugs fyllekjøring enn det er for dem som skriver hatske meldinger i fylla.

Det er fortsatt levende, tenkende vesener som gjør dette, og de fleste andre har vett til å la være. Heldigvis, må en vel tørt tilføye.

Det er kanskje ikke å anbefale, men det kan faktisk (ikke for alle, men for noen) være fint å drikke seg snydens og tømme hjertet for alskens slagg.

Undertegnede har også kommet med utsagn «i godt selskap» som sikkert ville ført til avskjedigelse fra jobben, og det skal være høy takhøyde for det som ytres i de private sfærer. Man kan også sitte på bar og lette hjertet med både politiske og personlige kommentarer man i en offentlig debatt ikke hadde møtt aksept for.

Problemet er når man setter seg i sofaen, skriver det ned og poster det ut i full offentlighet. Da er det ikke lenger et internt anliggende, eller noe mottagerne trenger å være verken overbærende overfor eller se lett på. Og da hjelper det ikke om du hevder å ha drukket aldri så mye sprit, og uansett hvor mange av kjæledyrene dine som har dødd.

Og er du redaktør, politiker, lærer, prest, banksjef eller journalist i edru tilstand, blir du fortsatt sett på som nettopp dette av dem som leser det du skriver i sosiale medier. Du kan ikke be mottagerne ta på seg dine egne fyllebriller.

Man blir ikke bedre å kjøre bil, spille gitar eller utføre kirurgiske inngrep med skalpell i fylla, til tross for at det sikkert kan føles slik rett før man gyver løs på det.

Det samme gjelder aktiviteter i sosiale medier. Selv om jeg rent personlig følte verden var tryggere med at en drita Boris Jeltsin satt oppå atomkofferten sin og drakk vodka med begge hender, enn jeg føler det er med en klinke edru Donald Trump med tilgang til Twitter.

På den andre siden, tenk om han var full i tillegg.

Nei, forresten. Ikke tenk på det.