Kommentaren

«Gratulerer med dagen, damene i mitt liv!»

Å være mann og skrive om 8. mars kan være en prøvelse. Faren for å gå seg fast i ei klisjéfylt hengemyr er så absolutt til stede.
leder

Å bli mistenkt for å gråte for sin syke mor er, bokstavelig talt, en annen. Særlig det siste gjør at valget uansett er enkelt. Fordi jeg skylder bestemødrene, moren min, svigermoren min, kona mi, min 13-årige stedatter og alle andre å gjøre det.

Bestemødrene mine hadde svært få rettigheter. Mormoren min var hjemmeværende husmor og vasket, kokkelerte, handlet og administrerte en husholdning på strak arm, og pøste ut omsorg, trøst og kjærlighet til de rundt seg.

Hun hadde ikke sertifikat, men stablet uforsvarlige mengder varer rundt på sykkelen og lot det stå til. Sydde klær og gardiner, stelte i hagen og var på alerten 24/7. Sutring visste ikke den generasjonen hva var for noe.

Farmoren min var telegrafist, og siden hun ble enke allerede i 1949 var hun nødt til å jobbe masse skift, med innleid hjelp til kjøkkentjenester og barnepass.

Det var ingen bønn, skulle hun få endene til å møtes. Hun ble født i 1908, året før tidenes første 8. mars-markering fant sted.

Bare å tenke på de sosiale sanksjonene og den motstanden hun må ha blitt møtt med da hun ble første kvinne i Rana som tok artium (på slutten av 20-tallet), gjør meg stolt og mør innvendig.

Så kule de var, denne generasjonen kvinnfolk. Et posthumt gratulerer med dagen til begge bestemødrene mine. Er umåtelig stolte av dem.

Svigermoren min fødte fem unger og passet på dem, oppdro dem og var hardtarbeidende husmor mens mannen var på havet, som hans yrke som ishavsskipper krevde. Hun var et av de mange kvinnfolkene langs kysten som bant sammen samfunnet med å ta ansvar og gi omsorg til sine.

Disse beintøffe damene har vært en ren nødvendighet for å opprettholde både samfunnsstruktur og de familiære reisverkene Kyst-Norge har krevd.

Da kona mi kom i tenårene, var det svigermor som lærte henne å skifte dekk på bilen og annet arbeid men før forbandt utelukkende med mannfolk. Fordi dette også var noe kvinnfolk kunne og måtte gjøre.

Gratulerer med dagen, svigermor. Du er en klippe, den dag i dag. Beundrer deg.

Moren min var ei av dem som utdannet seg på 60-tallet, mønstret sine medsøstre, tegnet paroler på digre plakater og gikk ut i gatene med knyttede never og sa at nå fikk det faen meg være nok.

Med plakater som «Lik rett til arbeid, utdanning og lønn», «Nei til kvinner som salgsvare», «Ja til selvbestemt abort» og «Rett til daginstitusjoner og fritidshjem for alle barn» var de med og flyttet kjønnslige skjevheter i samfunnet.

De fikk kvotert inn sine egne i styrer og stell, de ble aktive i politikken og de fikk fjernet masse urettferdighet man i dag tar for gitt at ikke er slik mer. Som fulltidsansatt lærer bar hun frem to gutter, der seks uker fødselspermisjon på hver side av fødslene var det som var å få.

Den gjengen der sto for noen av de viktigste samfunnsendringene i moderne tid. At begge foreldre kom seg ut i jobb, at det ble bygget barnehager og forskjellene i samfunnet ble brutt ned, er det mange som har mye å takke dem for. Gratulerer med dagen, mamma. Du er et evig forbilde.

Kona mi utdannet seg til fiskerikandidat, mønstret på tråler og dro ut på havet som ung. Etter flere år i bankvesenet tok hun sluttpakke, omskolerte seg og utdannet seg til psykiatrisk sykepleier. Hun har vært med på å oppdra ei datter, øst ut omsorg og lærdom og er ekstremt selvhjulpen og initiativrik når det kommer til praktiske gjøremål, og er alt annet enn umaksredd.

Det er nesten så det kan bli for mye for selvtilliten til en skarve mann. Men, hallo, hun er kona mi. Gratulerer så mye med dagen. Du er helt suveren, og jeg er vanvittig kry og stolt av deg.

Stedatteren min fyller 14 år denne våren. Det er umulig for meg å forestille seg hvordan det er å vokse opp som ung i dag, med alt presset de utsettes for gjennom sosiale medier, blogger og hva det nå heter alt jeg selv slapp å forholde meg til, selv som gutt.

For det gjelder selvsagt også gutter, men trykket er helt annerledes for jenter. Fire år før hun selv muligens er russ er hun i 2017 nødt til å lese på nettet at det lages norske russesanger, der det muntert synges at trettenårige jenter skal voldtas i festlig lag.

Hun må forholde seg til at intimkirurgi og plastiske operasjoner blir mer og mer vanlig, hos enkelte helt ned i tenårene. Og forrige uke kunne hun se på Dagsrevyen at norske tollere de siste månedene har beslaglagt et tosifret antall sexdukker som ser ut som barn.

Hun kan til daglig, med selvsyn, se at kvinnekampen på langt nær er i mål, og at kampen og kampene fortsatt må kjempes. Gratulerer med dagen, kjære deg. Jeg synes du er vanvittig tøff som står oppe i alt dette, og jeg digger deg. Med jegerprøven nylig innkassert, og ei selvfiska kveite på 24 kilo i beltet, ser det også lovende ut på mange måter.

Og det føles kanskje unødvendig å minne om det, men 8. mars er altså en internasjonal kampdag. Det er en kamp for alle dem som ikke har de rettighetene og de frihetene norske kvinner har.

For alle dem der ute i den store verdenen som fortsatt ikke har rett til selvbestemt abort, som kjønnslemlestes, som nektes utdanning, nektes å kjøre bil, som giftes bort til menn de ikke elsker, som trakasseres, blir utsatt for fysisk vold og voldtas.

Alle dere der ute det gjelder, 8. mars er også en symbolsk og viktig dag der kvinnfolk og mannfolk i frie land verden over vil vise dere solidaritet og vilje til å kjempe også deres rettigheter.

Gratulerer med dagen til dere også. Ikke gi opp, heltinner. For det nytter med kamp, noe 8. mars har vist i en periode over hundre år.