Søndag står 22 lettkledde menn parate til å base i snøen på Alfheim, i det som på alle måter må betegnes som «årets mest optimistiske dag».

Hadde man ønsket å arrangere safari i Nord-Norge – og nå snakker jeg ikke hvalsafari eller nordlyssafari, men ordentlig jungelsafari – ville man sett seg nødt til å frakte savanne, elefanter, aper, løver, jungel og godvær for å få det til. Kompleksiteten i et slikt prosjekt er så stor til at ingen, selv i narkotikarus, ville vurdert det. På samme vis burde det vært med seriefotball på vinteren – en umulighet man for lengst burde skrinlagt.

Likevel har noen forskrudde sjeler i Norges Fotballforbund kommet fram til at fotball skal spilles selv når snødungene ligger jevnt med hustakene.

– Ja, men gresset gror jo ikke så tidlig.

– Slapp av, vi bruker kunstgress.

– Men det er jo fullt av snø på banen.

– Vi måker med traktor og legger varmekabler under kunstgresset.

Uansett hvilke problemer man trakk fram (og det var mange), hadde NFF svaret. Og dermed sitter man i dag med noe som er å betrakte som idrettens svar på «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Tidligere har man prøvd å begynne tidlig i mars, men etter noen komiske oppgjør hvor været ble viktigere enn noe spillerne eller dommeren foretok seg, skjønte man at optimismen var strukket vel langt. I år går startskuddet for Eliteserien 1. april, men selv det er ingen spøk, hehe.

Vi vet allerede at hjemmeoppgjøret på Alfheim på søndag kommer til å bli en snøtung affære, og alle drømmer om finspill og eleganse er noe man kan skyte en hvit snøball etter. Det blir føre for sklitaklinger og lange, upresise klareringer fra forsvaret. Målene kommer også garantert som følge av værmessige tilfeldigheter. Midtstopperen sklir, eller ballen spretter rart i en «snøtue», slik at keeperen feilberegner den.

Likevel gleder vi oss sykt mye hver eneste gang det er seriestart, også i år. Det flotteste en kan oppleve er nemlig optimismen man føler før første seriekamp. Kanskje har enkeltspillere vi ikke syntes helt «hadde det» plutselig blitt en million ganger bedre? Muligens viser de nyinnkjøpte spillerne seg å bli årets kometer?

Noen sesonger er det også slik at et lag man har liten tro på plutselig begynner å «gå på vannet» – spille totalt over evne og suse fra seier til seier, uten at noen helt kan forklare det. TIL har opplevd det et par ganger, på samme måten som Leicester til gagns gjorde i fjor. En slik sesong kan man leve uendelig lenge på. Og det er akkurat det enhver fotballsupporter drømmer om i det avsparket går for første gang – at dette er et slikt år.

Og selv om det ikke viser seg å være det, har man på sett og vis ikke så mye å risikere ved seriestart. Taper man 0-10, vil man fortsatt bare være tre poeng bak serielederen, og alle muligheter er likevel åpne.

Men det er ikke bare vi supportere som ser undrende fram mot den store premièredagen. Før søndag vet heller ikke Runar Espejord at han kommer til å bli årets toppscorer. Ulven har liten anelse om at han kommer til å dele assisttronen med Lehne Olsen. Magnar Ødegaard er fortsatt uvitende om at han vil overta plassen til Hovland for Norge, og endelig få skikk på midtforsvaret til Lagerbäck.

Faktisk kommer folk etter oppvisningen hans i 2017 til å tenke på Magnar hver gang Ødegaard-navnet nevnes i offentligheten, ikke spirrevippen fra Drammen.

«Gamsten» aner ikke at han får en skadefri sesong, og spiller så bra at flere hevder at han aldri noensinne har vært bedre. Da får det heller være at Ulrik setter tidenes overgangsrekord når han forlater klubben for å gå til PSG ved sesongslutt, slik at klubbøkonomien er reddet i tiår fremover.

Jeg tror det kommer til å gå strålende, som dere skjønner, og stiller med rødt skjerf og TIL-lue som er tredd godt nedover ørene på søndag. Hvis jeg får komme med nok et ønske for sesongen, måtte det være at klubben også begynte å selge TIL-votter.

Eya TIL!