Det er over 30 måneder siden tilhengerne av Oslo22 gråt sine elver av selvmedlidende bitterhet for at det ikke ble noe av de stormannsgale og fjerne planene sine om et OL i hovedstaden.

Gerhard Heiberg gråt. Petter Stordalen gråt. Norges Idrettsforbund gråt. Alle gråt. Det var et Oslo i sorg. Buhu, liksom.

Det er ytterligere en haug måneder siden drømmen om et OL i Tromsø brast. I nord gråter vi ikke så mye, enn så ramsalt vi er, men det var mye sinne i 2008. Tilhengerne var sinte på alt og alle.

Sinte på nikkerskøddene i Holmenkollen, sinte på Gerhard Heiberg og sinte på Tove Paule, daværende president i Norges idrettsforbund. Møkkakjerring!

«Lillehammer utreder ny OL-søknad - Vurderer å få med seg de store norske byene», skrev VG onsdag denne uka. Og nå er helvetet i gang igjen. Eller spillet, om du vil.

For dette er et spill, og et spill mot folket, og for en gjeng middelaldrende menn som har lyst på en dyr fest med nasjonalromantiske under- og overtoner.

Bare det at noen prøver å fremstille dette som en fest for folket, er i seg selv så virkelighetsfjernt at det er lattervekkende.

Det legges ned en helt vanvittig mengde innsats og fritid fra grasrota i Idretts-Norge. Foreldre og foresatte som kjører unger på trening og kamp, trener dem, selger vafler, arrangerer kakelotteri og på generell basis utgjør det bunnsolide fundamentet pampene øverst i systemet vakler oppå.

Og de sistnevnte later til å ha en bisarr glede av å trampe nedover i systemet.

Det er heller ikke slik at en OL-søknad finansierer seg selv. Det koster penger. Uhorvelig mye penger. Oslo22 spylte i dass litt over en kvart milliard på sin søknad. Det er så man fornemmer hvordan det er å sjekke saldoen etter et utdrikkingslag i Las Vegas som har gått av skaftet og over styr.

Prosjektet i Tromsø var heller ikke gratis. I rene bevillinger ble cirka 3,5 millioner gitt til søknadsprosessen. Alle ressursene som gikk til utarbeidelse av kommunedelplan, møtevirksomhet mm. ble ikke spesifikt bokført som OL-kostander, men det var neppe gratis, det heller.

Til sammen ble det for øvrig brukt over 100 millioner kroner i offentlig regi for Tromsøs kyklopiske OL-planer.

Og da har vi ikke snakket om summene et eventuelt OL ville koste. Først summen man oppgir. Dernest den tredoblede summen det alltid blir når man roper etter regningen fra kelneren, eller IOC, som han også kalles.

30 milliarder? 60 milliarder? 100 milliarder? Hvem bryr seg, så lenge vi kunne fått oppleve «Ja, vi elsker» avspilt over et dritdyrt anlegg i den ferskt nedhogde Tromsømarka?

At vi allerede i dag ville hatt montert bompengesystemer på inngangsdørene i alle våre private hjem, hadde bare vært rett og rimelig. Alle skal med. Og betale.

For dette er bare en fest man kjøper partynavnet av fra IOC. IOC, dere vet denne herlige gjengen som er i konstant kamp med FIFA om å være det mest korrupte og antidemokratiske bunnslimet i hele idrettsverdenen.

IOC trenger Norge. Ikke motsatt, selv om OL-entusiastene prøver å skape dette inntrykket. De har selv tilgriset sitt eget navn og rykte så ettertrykkelig og saftig at et arrangement i Norge er akkurat det de trenger.

IOC står per tiden til knes i trøbbel etter OL i Beijing i 2008, der vinterlekene også skal være i 2022. Hvis påstandene om at IOC selv har vært med å skjule dopingprøver fra jamaicanske utøvere blir bekreftet, kommer det til å filleriste organisasjonen mer enn den sannsynligvis tåler. Selv slott kan rives, om så fra innsiden.

Regnskapene etter OL i Sotsji i 2014 og Rio i 2016 avdekker i disse dager økonomisk virvar og total kollaps, samt at de helt feildimensjonerte anleggene og infrastrukturen råtner på rot, akkurat slik de negative surpompene (eller motstanderne) spådde.

For hvert OL blir det færre og færre nasjoner som melder sin interesse for å arrangere, primært for at folk som bor der ikke vil ha det. Situasjonen innad i IOC er nå så ille at de attpåtil har gitt jobben med å bringe seg selv ut av vanryet et eget navn, «Agenda 2020». De har dårlig tid.

I en annen agenda, Agenda Nord-Norge, er lederen Roger Ingebrigtsen likevel positiv til Lillehammers søknadsplaner, vel å merke med to formanende forbehold. 1: Da skal Narvik ha alpint-VM. 2: Da må de også fortelle IOC at vi krever mer demokrati og mer åpenhet.

Vær så god, alle revyer. Her har dere gryteklare manus. Dere kan jo lage sketsjen «Vi betaler gjerne for middagen deres, hvis vi får slikke på tallerkenene etterpå».

Moren min var mattelærer i over 40 år. Hun har lært meg at 0 (null) ikke blir mer enn null, uansett hvor høyt tall man ganger det med. Og mer demokrati og mer åpenhet blir ikke rare greiene, når det ikke eksisterer der i utgangspunktet. Men, for all del, kanskje det bare er jeg som er naiv og negativ. Jeg skal la muligheten stå åpen.

Til TV2 forteller Ingebrigtsen at han også tror Nord-Norge er positiv til OL på Lillehammer. Vi snakker altså om en landsdel der selv «JA til OL»-folkene fortsatt føler seg regelrett pisset på av både landets idrettsledelse og sentralmyndighetene.

Nei-folkene har neppe endret særlig kurs, de heller. Og på de siste politiske målingene strømmer folk i nord til Senterpartiet, trolig fordi de føler seg oversett og stemoderlig behandlet av sentrale myndigheter.

Her må det nok mer enn 100 millioner kroner i potten for å snu opinionsskuta.

Vi har et ordentlig valg i år. Stortingsvalg, attpåtil. Det skjer i et år hvor landets kommuner og fylker skal tukles kraftig med, en prosess som kommer til å skape masse splittelse, og der kloke hoder fra alle hold blir viktig, for å holde på anstendigheten og sørge for en fortsatt samlet nasjon.

Det siste vi da trenger er en ny debatt om OL på Lillehammer. Så stapp den ned i grava nå. Og kast godt med jord på. Hvil i ufred.