Kommentaren

De beryktede bortekampene i Hellfjord

leder

Det er ikke bare på toppnivå at man kan oppleve å få seg en knekk. Alle områder har et slikt lag – et lag som er hatet og fryktet, og alle gruer seg til å møte på bortebane. Et lag som skaper vemmelse og avsky, og som gjør at en stakkar tyr til neglebiting bare ved tanken. I England er det Millwall, i Sverige er det Djurgården, i Nederland er det Feyenoord og i Midt-Troms, hvor jeg kommer fra, var det i sin tid Gryllefjord.

Uavhengig av hvor godt laget sportslig presterte, var de alltid et helvete å møte på bortebane. Som publikum ble man hundset, som spiller ble man psyket ut og som dommer ble man så utskjelt at man etter hvert begynte å dømme i Gryllefjords favør. Dette gjaldt fra miniputter helt opp til A-lagsnivå. Og alle i bygda møtte opp for å gi de besøkende maks ubehag. For mange av oss som ikke kom så langt, ga nok dette en liten smak av hvordan toppfotball virkelig føltes.

Den traumatiske opplevelsen lagene fikk, gjorde at Gryllefjord så godt som aldri tapte på hjemmebane. TV-serien «Hellfjord», basert i Gryllefjord, dukket opp mange år senere, men jeg mistenker at ideen til historien fra «verdens verste plass» ble unnfanget nettopp etter en slik kamp.

Det var på ingen måte bare Finnsnes IL som fikk denne opplevelsen. Samtlige lag i hele Midt-Troms merket denne bortekampen av med blodrødt i kalenderen, og forsøkte å stålsette seg for den. Det forbløffende sammenfallet av antall egenmeldinger og skulking fra skolen, på akkurat disse datoene, har lenge vært en offentlig kjent hemmelighet i interne lokalfotballkretser.

I Vårsol hadde vi blitt skånet for møtet, men etter at jeg meldte overgangen til FIL som fjortenåring, fikk jeg for første gang føle det på kroppen. Det siste småguttelaget som hadde vunnet i den beryktede fjorden var Senja, som på den tiden fortsatt var et oljeselskap (Silsand OIL), og ryktene ville ha det til at lokalbefolkningen hadde kastet stein etter bilene da de dro.Vi knivet med nettopp oljeselskapet og Gryllefjord om tabelltoppen dette året, og hadde manøvrert oss inn i en god posisjon, etter en relativt grei 1-0-seier over Hellfjord på FIL-banen. Da vi så skulle møte Gryllefjord i returoppgjøret, var laget plutselig helt forandret.

Mest oppsikt gjorde midtbanespilleren på 1,90, som ingen hadde sett tidligere. Det fantes selvsagt dem med en slik høyde blant 14-åringer på fastlandet også, men samtlige var tynne, ukoordinerte stengler med altfor høyt tyngdepunkt. Denne fyren var derimot en muskuløs, veltrent kjempe, som ikke bare løp fra oss og knuste oss i duellene. Han skjøt i tillegg med kanonkraft selv fra 40 meter, og imponerte med innkast fra egen 16-meter, som landet i nærheten av straffefeltet vårt.

Jeg husker ikke så mange av detaljene fra kampen, bare at vi ble most 4–0 og at «Goliat» scoret alle målene. På vei fra banen visste vi at det var noe svært mistenkelig over at han aldri hadde vært med tidligere, og så plutselig dukket opp og hindret oss i å vinne serien – større og sterkere enn noen spillere vi tidligere hadde møtt. Et og annet sa oss at Gryllefjord ikke var stedet for å stille kritiske spørsmål ved akkurat dette.

Jeg skulle gjerne likt å legge til at episoden gjorde at jeg begynte å interessere meg for kritisk journalistikk, men det er selvsagt bare løgn. Da jeg begynte i avis, var det vitterlig som sportsjournalist, ikke innen den gravende delen av faget. Som en liten digresjon kan det legges til at Vårsol, som jeg spilte for tidligere, ikke hadde et A-lag som var godt nok til at de fikk møte Gryllefjord, men lenger nede i divisjonene fantes imidlertid et lag som også var fryktet – Botnhamn.

Rett før kampen kalte de inn til et møte for å forberede seg, og en av spillerne ytret: «Jeg hater å spille mot det laget, de har et så utrolig usaklig publikum»».En av de andre tenkte seg kjapt om, og kom med løsningen: «Vi tar med ho Evy!». Evy, som er mor til to senere stjerner i Finnsnes IL, var berømt som den mest uredde supporteren i manns minne, og kommentarene derfra smalt både høyt og usminket.

I denne kampen ble det som vanlig ampert, og taklingene på banen endte opp et godt stykke over det normalt tillatte nivået. En av Vårsol-spillerne gikk så langt at han med en strak tofotstakling kvestet en Botnhamn-spiller, slik at leggen brakk.

Hendelsen var edrueliggjørende, og alle spillerne skjønte at de nå hadde gått for langt. Vårsol forsøkte også å roe det som best ned ved å unnskylde og hjelpe med å bære den skadde av banen. Alt så ut til å løse seg i minnelighet, inntil en høylytt kvinnestemme fra Vårsol-siden plutselig brølte: «Stekk kniven i han og berg kjøttet!»

(Kåseriet ble først publisert i Finnsnes ILs avis «Grønn Genser»)

Utforsk tema:

Vi ønsker engasjerende debatter på itromso.no. Du er velkommen til å kommentere sakene på våre sider, men vi ber deg først lese våre retningslinjer for innlegg:

×

RETNINGSLINJER FOR INNLEGG

iTromsø gjør oppmerksom på at du er juridisk ansvarlig for dine kommentarer. Dette personlige ansvaret gjelder enten du velger å kommentere i kommentarfeltene på våre nettsider eller du skriver innlegg på våre Facebook-sider.

iTromsø ønsker en åpen, saklig og engasjerende debatt. Vi oppfordrer alle til å være saklige, vise respekt for andres meninger og å holde seg til saken. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller på annen måte strider mot etikk eller lovverk. Du kan varsle oss her dersom du ser innlegg du mener bryter med god debattskikk.

Alle som vil delta i debatten hos oss må skrive under eget navn. Vi forbeholder oss retten til å utestenge brukere som begår grove eller gjentatte brudd på våre retningslinjer.

leder