Den nordnorske identiteten blir satt på prøve i disse dager, takket være debatten om regionreformen. Skal vi i Troms plutselig bli finnmarkinger? Hva skal den nye regionen hete? Hvor skal grensene dras, om de skal dras i det hele og store? Det rører ved noe helt sentralt i vår felles bevissthet, nemlig spørsmålet om hvem vi er.

Det eneste som er sikkert er at det ikke er mange i Tromsø som identifiserer seg med begrepene Arktis, Barents eller nordområdene. Likevel er det nok en gang nordområdene og Arktis som er i fokus når statsminister Erna Solberg (H) denne uka besøkte Tromsø for å snakke om regjeringas nordområdestrategi, og for å forsikre nordlendingene om at det er her det er størst vekst.

Også da Solberg var her sist, under Arctic Frontiers i januar, var det nordområdene som var i sentrum. Vi bør være fornøyd med at nordområdene og Arktis er høyt i bevisstheten hos begge statsministerkandidatene, Jonas Gahr Støre og Erna Solberg. Det kan sende både klingende mynt og arbeidsplasser nordover.

I revidert statsbudsjett foreslår for eksempel regjeringa å bevilge fem millioner kroner til etableringen av et kompetansesenter i Tromsø, for hav og arktiske spørsmål. Et løfte også Arbeiderpartiet kom med på sitt landsmøte, og som kan bety mange nye arbeidsplasser, hvis politikerne holder ord.

Likevel er konseptet «nordområdene» del av en svært akademisk, høytsvevende sfære som ikke er tilgjengelig eller spesielt interessant for den gjengse velger. Mye av det skyldes måten politikere, næringslivet og forskere snakker om nordområdene.

Det er som om politikerne plutselig glemmer alt de kan om tydelig, klare budskap, og surrer seg inn i en suppe av fremmedord og tungvint seminarprat når de skal snakke om områdene nord i landet. Språket og retorikken som brukes er unødvendig komplisert, svulstig og tidvis ekskluderende for utenforstående. «Kompetansearbeidsplasser», «katalysere» «synergier», «policy making», «syntetisering» og «vekstmotor» er bare noen av ordene og uttrykkene som flittig brukes med den største selvfølgelighet.

All den tid både Solberg og Støre later til å mene at nordområdene er det mest interessante å snakke om når de er i Tromsø, må de finne en måte å gjøre det tilgjengelig og mer forståelig for dem som bor her. Skal regjeringa få troverdighet når det kommer til satsingen i nord, utenfor de akademiske miljøene i Breivika og på Framsenteret, må de finne et språk å snakke på som er mer tilgjengelig, som fenger og appellerer. Et språk som gir forankring i en bredere del av befolkninga.

Folk i nord er forbanna for kommunesammenslåinger, for varslede nedleggelser av politikontorer og statlige arbeidsplasser, for leveringsplikter av fisk som forvitrer, for en regjering som – stikk i strid med befolkningen i nord – vil suge opp hver dråpe olje i LoVeSe, for et folk som bare blir ledd av i ønskene om jernbane.

Når Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet ler hele veien til meningsmålingene, og den blå streken på partibarometrene kryper ned mot frysepunktet, er det vanskelig å se for seg at tørre powerpointfremlegg med pompøse ord om synergier og «policy making», og nyttårstaler om at nordområdene er en «vekstmotor», skal snu vinden i favør Erna & co.

Stortingspolitiker fra Høyre, Kent Gudmundsen, har ved flere anledninger omtalt Støre og den forrige regjeringas satsing som en «ordområdesatsning», fordi han mente det var mye ord og lite handling.

Tåkeprat har sågar vært brukt som stempel på Ap-lederens retorikk. Nå er Gudmundsens eget parti og statsminister i ferd med å gå i samme fella.