Jeg har virkelig ingen behov for å ta Donald Trump i forsvar. At han trekker USA ut av Parisavtalen er derimot helt som ventet. Og som han lovte sine velgere.

Etter at ryktene først begynte å spre seg, om at Trump ville trekke USA ut av Parisavtalen, har kloden kokt i sosiale medier. Da det ble offisielt torsdag, boblet det over, så avgassene steamet ut av ørene på folk.

For en tulling! Verden går til helvete! Arme jordklode! Dommedag er nær! Det var ikke måte på.

Det er selvsagt lett å si seg enig i at Trump ikke er en drøm, sett med globale øyne. Målt opp sine forgjengere er han en villmann; blottet for takt, tone og elementær etikette.

Hans ralling på Twitter er så aparte at det er vanskelig å parodiere det. Hans infantile væremåte, og den forurettede tonen han har i retning av alt som kan ligne kritikk mot ham, savner sidestykke i moderne tid, iallfall fra personer i hans stilling.

Trump synes ikke miljø er viktig, og iallfall ikke viktigere enn amerikanske arbeidsplasser. Dette gikk han også til valg på. Hvis han ble president, skulle det bli slutt på dette festbremssnakket fra fjerne hippier og potrøykende trehuggers.

Han ville ruste opp amerikansk kullproduksjon. Han ville pumpe liv i sin partifelle Sarah Palins melodi «Drill baby, drill», og intensivere oljeutvinningen i arktiske strøk. Han ville gjenoppta byggingen av Keystone xl-oljerørledningen, til tross for massiv motstand fra amerikansk urbefolkning og miljøbevegelsen, et arbeid der han attpåtil har eierandeler i entreprenørskapet som skal gjøre jobben.

Vi snakker altså om en mann som i 2012 skrev at «konseptet global oppvarming ble skapt av og for kineserne, for å gjøre USAs industri mindre konkurransedyktig». Han gikk til valg på dette. Og han vant.

Den internasjonale klimaavtalen som ble vedtatt midt i desember i 2015, og litt senere signert av 175 land, ble feiret over det ganske land og utland. Naturlig nok. Det har vært vanskelig å få med seg en samlet verden på et krafttak mot miljøutfordringene internasjonalt forskningsmiljø lenge har pekt på. Parisavtalen var, om ikke annet, en slags begynnelse. På ett eller annet.

I Norge er det likevel større grunnlag for å se beskjemmet ned i bakken, enn å klappe seg selv på skuldrene og riste på hodet av Trump. Vi ledes selv av en regjering der ett av to partier har nasjonale politikere som mener global oppvarming bare er tullball, og som i hvert fall ikke har noen med mennesker å gjøre.

Carl I. Hagen, grunnleggeren av det ene partiet (og nummer 4 på Frps Oslo-liste i kommende stortingsvalg), ba sågar Trump for noen dager siden om å «ta til fornuft» (komikere i alle land, foren eder), altså trekke USA ut av Parisavtalen. Fordi han mener global oppvarming er en «merkverdig teori», som han skrev.

Samme parti har også en olje- og energiminister som har sagt «Nå må Norge kjøre på!», som mener at vi skal suge opp alt som er av olje, uansett om det kommer i konflikt med fiskeriressurser eller annet.

Harald Tom Nesvik, nåværende parlamentarisk leder i Frp utbrøt på årets landsmøte – til stor latter og stormende applaus – at Frp og miljøbevegelsen har én ting til felles. De vil ikke ha olje i Lofoten. Det vil si: «Det skal ikke være en dråpe igjen når all oljen er hentet opp!» Og alle lo og lo og lo.

For noen få år siden skrev partiets stortingsrepresentant Mette Hanekamhaug «Vi må ikke ofre vår frihet på klimahysterikernes alter» på en blogg, i full offentlighet. Jeg har for øvrig til gode å se en eneste representant for partiet problematisere Trump og hans syn på miljø.

På Twitter peprer «miljøpartiet» Venstres partileder, Trine Skei Grande, løs poetiske slagord som «Make our planet great again», og videresender aggresjonsutbrudd fra forskere og miljøkjempere verden over. Trump er en dumming, liksom.

Samtidig blir den grønne flekken Venstre mindre og mindre, da flere og flere ser at hennes garanti for at Frp faktisk sitter i regjering, ei regjering hun formelt samarbeider på felles plattform med, ikke er helt forenlig med de oljemarinerte krokodilletårene som renner nedover de rødmussede miljøkinnene hennes.

I Norge ler vi hjerterått av Donald Trump, når han snakker om «clean coal technology», altså hvor ren og fin den amerikanske kullindustrien er. Akkurat der bør i hvert fall Norge gå stille i dørene. At vi inntil nylig hentet ut to millioner tonn kull i året fra gruvene på Svalbard er nå én sak. Jeg vet ikke hvor «clean» den var, men resultatet av å svi det opp (som er selve poenget med å utvinne kull) tilsvarte uansett det samme som utslippet fra tre millioner privatbiler.

I tillegg er den samme retorikken det mest anvendte omkvedet fra norsk petroleumsindustri. Norsk olje er så ren, så fin, så uskyldig og miljøvennlig at vi nesten kan bruke den i maten, er det man iallfall får inntrykk av. Og ikke nok med dét, den administrerende direktøren i Norsk olje og gass, Karl Erik Schjøtt-Pedersen, har nylig uttalt at en oljeutblåsning i LoVeSe ikke var av nevneverdig risikobetydning, verken for fugl eller fisk (og, vil jeg anta, mennesker). Han har vært statsråd for Arbeiderpartiet, et parti som heller ikke trenger være så høye og mørke i denne sammenhengen.

Slik kunne man fortsatt å ramse opp eksempler fra egen bakgård. Eksempler som ville fått norske politikere og folk flest til å gå fra konseptene i tordnende raseri, om det var Donald Trump som postulerte de samme verbale utslippene.

Det er ikke mer enn tre måneder siden den norske regjeringen utlyste rekordhøye 102 nye leteblokker for olje, hvorav 93 av dem er i Barentshavet, et område der iskanten trekker seg stadig lenger opp mot Nordpolen, og der dette blir sett på som «muligheter», snarere enn faresignaler. Dette er altså en gjeng som undertegnet Parisavtalen, valgt inn og fram av flertallet av det norske folk, som nå raser mot Trump.

Og jeg kan selvsagt hamre løs på meg selv også. Jeg har vært på flere lange forlystelsesturer med fly, og kommer til å dra på flere også. Jeg kjører diesel-SUV til hytta i helgene, og båten jeg fisker fra går ikke fremover ved hjelp av strikkmotor, den heller. Samtidig er det lett å være mot plastposer og for å sortere husholdningssøppel, for det rammer ikke noe særlig uansett. Man får bare litt god samvittighet. Se, jeg har med meg en tøypose på butikken. Nå redder jeg verden!

Miljøtiltak er greit, så lenge man slipper å la det gå utover noe. Akkurat som slankekurer, der man ikke trenger å spise mindre, bevege seg mer eller kutte øl og potetgull. Vi bor dessuten i et land der overforbruket og konsumet er så massivt at jorda hadde kollapset og gått under i løpet av kort tid, om resten av verden bestemte seg for å leve likedan.

Trump ville vært stolt av oss, om vi var amerikanere.

Når det gjelder Trump og hans torpedering av Parisavtalen, er det til og med mulig at det kan komme noe bra ut av det. At hans enorme arroganse og bryske fremferd kan få miljøpolitikk enda lenger opp på dagsorden. Ikke minst innad i USA, der de enkelte statene selv håndterer hver sin miljøpolitikk, har han allerede møtt masse motstand.

Men det er ingen grunn til å være verken rystet eller sjokkert over at det har skjedd.