På Facebook her om dagen så jeg en journalistkollega underholde sine venner ved å skrive: «Etter en 26-årig journalistkarriere er dette min mest leste sak», ved siden av artikkelen «Huff og huff – nå er andefar blitt enkemann».

Det er ikke alle forunt å gjøre Watergate-avsløringer, og det kan godt være at selv om man skulle slumpe til å gjøre en, så er folkeinteressen for agurksaken ”Fem kjøttruller er borte” større. Småtyveriet i Idrettsveien på Borkenes trumfer viktige, presedensskapende opprullinger, det vet alle som poster ting på sosiale medier.

Har man jobbet en uke for å sikre at man har fullstendig ryggdekning i en sak om ny forskning, høster man stusslig med «retweets» og hjertesymboler når man poster. Legger man derimot ut et bilde av et supermarkedskilt med en morsom feilstaving, er man med ett kongen av Twitter.

Det er verre ting å bli husket for enn ender som blir enkemenn. Selv om det åpenbart finnes viktigere nyheter der ute, skal man ikke undervurdere behovet folk har for å lese slikt. Når resten av nyhetsbildet bare har grusomheter å tilby, er det en befrielse med et koselig kattebilde eller et søtt hverdagsdrama om at Prix i Salangen er tom for popkorn.

Bare de siste ukene har vi fått flere ubehagelige påminnelser om hvilken skummel verden vi lever i. Bomben på Manchester Arena avløses av knivstikkingen på Tower Bridge. Og da har mediene her til lands bare så vidt nevnt bilbomben som drepte 90 mennesker i Afghanistan. Selv i et land som har vært i krig mer eller mindre siden 1979, er dette en av de verste enkeltepisodene i dets historie.

Ingen er trygge. Til og med Iran fikk sitt første møte med islamistisk terror på onsdag, da 17 ble drept av en bombe. Dette til tross for at landet er strengt muslimsk. Terrortrusselen virker både større og mer uberegnelig enn tidligere, og som om ikke det er nok, lurer farene knyttet til Brexit, børskrakk i Kina og hva Trumps galskap kan føre til.

Fremtidsutsiktene er i grunn temmelig dystre.

Sist gang vi hadde det sånn – på tidlig 60-tall – bygde folk «atomsikre» bomberom i hagen for å dempe frykten som var mest fremtredende da. I dag er det ikke noe byggverk på jord som kan berolige oss. Til det er redslene for mange og altomfattende. Det eneste som hjelper er å le det bort, eller sørge for at vi får tankene over på noe hyggeligere.

Etter en stor krise står folk nærmest og tripper for å få komme med en forløsende vits som kan ufarliggjøre hendelsen. I USA har slike «too early»-vitser – det vil si spøker som kommer for tett opp til hendelsen – utviklet seg til et eget fenomen. Gradvis har også tidsperioden mellom det tragiske og når det er «innafor» å vitse om det, blitt kortet ned.

Grunnen er enkel: Jo mer forferdeligheter man stilles overfor, desto viktigere er det med galgenhumoren. Den forhindrer liksom angsten fra å slå ordentlig rot.

Ha dette i bakhodet neste gang du irriterer deg over at vi vier spalteplass til måsen Oscar, som har lært seg å tigge mat på Kaia Bar. Oscar, enkeanda og de koselige kattungene er faktisk dem som gjør livet utholdelig.