Tromsøs store rockfestival, Bukta, står for døra, noe som betyr tre dager med konserter og hygge på gressletta for svært mange. To grupper er imidlertid unntatt disse aktivitetene – de frivillige og VIP-ene.
Førstnevnte har gjerne jobbet i flere døgn med å rigge idet festivalen starter, men er likevel bundet til sin post mens moroa pågår. De får ikke drikke alkohol, kan ikke henge med venner og går som regel glipp av det meste av det som foregår på scenen. Likevel utstråler de smil og glede, og mange melder seg sågar til tjeneste år etter år.
VIP-ene skjermes også fra folkelivet, men snarere gjennom at de får tilgang til egne telt, hvor de kan sitte og skråle høylytt sammen med andre viktigheter på et sted der musikken fra festivalområdet nesten ikke er hørbar.
Her serveres de gourmetmat gratis og drikker sprit betalt av firmaet de jobber for eller har kontakter i. De fleste her utstråler også smil og glede, selv om det eneste de får med seg av konsertene er fem minutter med Alice Cooper, slik at de får dokumentert det for vennene på Facebook og Instagram. Jeg vet dette fordi jeg innimellom er VIP selv.
I 2011 skrev Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen kommentaren «Frivillige slaver», hvor han tok opp hvor urimelig det var at festivaler hadde hundrevis jobbende døgnet rundt i dagevis uten lønn. Hvorfor var ikke LOs sommerpatrulje der og stoppet utnyttingen?
Da festivalene ble konfrontert med det, måtte samtlige innrømme at de ville vært nødt til å legge ned driften hvis de frivillige ikke hadde gått med på urimeligheten. I tillegg var det for så vidt ingen frivillige som til da hadde «stått på krava» for å få endret praksisen.
De blir altså grovt utnyttet, og de vet det. Det minste vi andre kan gjøre er å sørge for å gi alle frivillige god behandling.
Ha dette i bakhodet det neste gang det er treig servering i baren rett før hovedattraksjonen skal på scenen. Den som står der har gjerne bare fått en kort tids opplæring før de blir kastet inn foran «barkøen fra helvete».
Det samme gjelder om det blir litt rot som fører til at man må vente «hele» ti minutter på å få billetten, eller om det går «abnormt» lang tid til å sjekke bagene på vei inn. Tell til hundre, og «katastrofen» er sannsynligvis over innen du er ferdig. Hva du enn gjør, ikke la frustrasjonen gå utover noen som stiller opp gratis for at du skal få hygget deg. Husk bare hva alternativet er – ingen festival.
For noen år siden var dommerforeninga i skotsk Premier League så forbannet at de gikk til streik i noen uker, slik at kampene ikke kunne bli spilt. Reaksjonen kom etter måneder med usedvanlig slett behandling både fra klubbene, managerne og media. Og jommen fikk de satt en effektiv stopper for den kritikken.
Tenk deg en lignende situasjon, hvor de frivillige plutselig fikk nok. Her jobber de gratis, på ukurante tider, går glipp av det meste av moroa og kanskje til og med artisten de hadde bestemt seg for å se. Også får de kjeft.
Hvis kjeften attpåtil har kommet fra en VIP som mener at han står hevet over alle lover og regler, ettersom han har tilknytning til et firma med altfor mye penger, kunne man forstå at det gikk i svart. Hvis en streik blant de frivillige hadde vart over en sommer, ville nesten samtlige av landets festivaler måtte kastet inn håndkleet.
De frivillige er vi nemlig totalt avhengige av. VIP-ene ville vi imidlertid klart oss godt uten.