Denne helga samles det over 300 medieansatte, fra hele Nord-Norge, her i Tromsø. 300 pompøse og selvnytende representanter for det som kalles «Den fjerde statsmakt» (sagt med tilgjort babystemme, eller med voldsom og utilslørt patos, alt atter hvem som sier det) samlet på ett brett.

Vi er vant til å høre det, vi som er tilstrekkelig masochistisk anlagt til frivillig å jobbe i denne bransjen. Vant til å høre at vi er noen forbanna oppmerksomhetssyke tullinger, at vi er slurvete med fakta, at vi er unøyaktige i fremstillingene våre og løper andres ærender.

Å si at media er dustete og håpløse møter mindre motstand i sosiale sammenkomster enn om man tar for seg parkeringsvakter, fotballdommere, advokater eller politikere. Å sitte i selskapslivet og si at man jobber i media er ren sosial harakiri, fordi du da blir stilt til ansvar for mer eller mindre alt som har foregått i media siden sist du sa at du jobbet i media. Og mye av tynet er sikkert berettiget, fordi det selvsagt er masse å ta mediene for.

Det som alltid frembringer humring og foraktende risting på hodet, er omkvedet om at vi driver med klikkhoreri, altså lager saker ment for å få lesere til å klikke seg inn på dem på de respektive mediers nettsider. Det er vanskelig å krangle på at dette skjer.

Endeløse rekker av overskrifter som «Dette gjør at du____», «Slik blir det nye____», «Du vil ikke tro hva____», «Se hvordan____» (fyll inn med passende verb og substantiv) osv. irriterer enkelte, og når de blir varme trøya, tar de det videre.

Da skal vi henges for tabloide småsaker, plumpt underholdningsstoff og tøysesaker. Og da er det bare å heise galgen, for dette vil alltid også være en del av ryggmargen til media. Verden og livet består av mer enn bare krig og fred og politikk og sånn. Derfor er det selvsagt viktig å fortelle at fem brannmenn har vært i sving for å redde en papegøye, som har rømt hjemmefra i lite tropevennlige Nord-Norge.

Det er viktig å skrive en sak om Susanne som fant en legokloss i brødet, det er helt på sin plass å skrive om den skadde ankelen til en lokal fotballspiller, og det er både betimelig og rett prioritering å lage en sak om at det er fritt for softis i alle kioskene dagen før 17. mai. For ikke å snakke om de to gamle naboene som til sammen har 43 mellomnavn.

Ikke fordi noen av sakene er avgjørende for vår eksistens, eller fordi de genererer noen store, politiske konsekvenser. Men fordi livene våre også består av småting, og fordi vi også har behov for å bli underholdt og informert.

Og folk leser dette stoffet. Dette stoffet også. Det er derfor man også trykker tegneserier og kryssord i presumptivt seriøse medier. For det er miksen av alt dette fjaset og livets mer alvorlige skyggesider, kombinert med avdekninger av urettferdighet, systemfeil, maktmisbruk, korrupsjon og politiske prosesser som folk har krav på å se at skjer. Og media gjør også denne jobben, selv om deler av publikum muligens ser på oss som en fjollete ridder som sitter og digger seg selv oppå en fastmontert gyngehest.

Det er media som stadig spar opp dritt fra Norsk Idrettsforbund, Helsevesenet, olje- og gassnæringen, SSB, Troms Kraft, alternativmessene, Norges Fotballforbund, IOC, FIFA, oppdrettsbransjen, fiskeriene, overgrepsringer, meglerbransjen, politisk unnfallenhet og maktmennesker som tar juridiske snarveier de ikke er bemyndiget til osv.

Herværende avis gjør det. Nordlys gjør det. NRK gjør det. Masse flittige og hardtarbeidende journalister i små og mellomstore mediebedrifter gjør det. Og vi lager også masse tull og tøys. Heldigvis for begge deler.

Om det er én bransje som tåler en støyt, som er vant til å få kjeft, er det nettopp mediene. Vi har sågar et eget klageorgan hvem som helst kan melde oss inn til når de føler vi har brutt med god presseskikk. PFU er «et klageorgan opprettet av Norsk Presseforbund med formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse», som det står i organets egne vedtekter.

Vi jobber til og med etter et mantra som kalles Vær varsom-plakaten, og nå, helt i det siste, har vi på toppen av det hele fått et eget utvalg som er satt ned for å faktasjekke blant annet det vi i media driver med (faktisk.no).

Så kom ikke her å si at vi ikke stiller oss laglig til for hoggs. Vi ber jo nærmest om det. Og skriver vi noe feil, for det skjer (selv undertegnede skrev feil en gang, selv om akkurat den feilen kan diskuteres), og er det offentlig kan også alle se det.

Det er få yrkesgrupper der dine feil blir like synlig, som tilfellet er for dem som jobber i media. Og du blir gjerne husket lenge for det. En liten feilmelding om at kongen er død, og man skulle tro det var 9. april igjen. Og da får du høre det, ikke minst i sosiale medier. Som selvsagt er helt greit og forståelig.

Men vi prøver. Vi prøver å formidle nyheter i alle slags valører og på alle slags plattformer. Den løpende nyhetsformidlingen, der kilder og informasjon blir silt, veid og diskutert, før man publiserer det. Dette vil alltid være bærebjelken i alt vi gjør, kombinert med underholdning, tøys og fjas.

I dag sitter verdens mektigste mann på Twitter og kaller stoffet fra seriøse og tradisjonssterke medier for fabrikkerte tullenyheter. I Norge har vi har hatt statsråder som har tatt bilder av seg selv mens vedkommende tente fyr på lokalavisa der han bodde, for så å legge det ut på Facebook. Vi har en justisminister som helt nylig ville boikotte Nordlys, fordi han ikke er enige med hvordan de skriver om ham.

Sosiale medier er bare teknisk software, som aldri kommer til å erstatte tradisjonelle medier, da de ikke har noen til å lage saker for seg. Fjern delinger og poster med saker hentet fra diverse mediehus i sosiale medier, og du står tilbake med en ganske utålelig og stor mengde katte- og hundevideoer, familiebilder og ehh… fjas.

Vi er ikke perfekte, langt derifra, men Facebook, Google, Twitter og alle de andre har verken et samfunnsoppdrag eller noe kall i seg til å grave opp gode historier, stille politikere til veggs, eller gå store bedrifter og økonomiske maktmennesker etter i sømmene.

De skriver ingen kommentarer du blir glad eller forarget av, og hvem tror at de noen gang vil bry seg med å lage saker om vårens første hestehov, breddeidrett fra lavere divisjoner, barneskirenn med ordentlige barn, revyer eller amatørteatre, samt saker om lokale musikere i startgropa? Er det noen som tror at Google og Facebook bryr seg? Klart de ikke gjør.

Og nå skal vi feire oss selv litt. Også skal vi legge ut bilder av det i sosiale medier. Men tro for all del ikke på det drøye du eventuelt får se. Da er det nemlig bare fake news. God fest til oss!