I oppslaget i iTromsø kan vi lese at Biskop Berislav Grgić har skrevet et brev til Tromsø kommune som, om enn noe ufrivillig, understreker at ledelsen i den katolske kirken befinner seg i et fjernt parallellunivers til den virkelige verden.

Tromsø kommune utarbeider i disse dager en handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold. Det er bra. Norge har surret i bakevja på dette feltet, men har de siste årene beveget seg mot fornuften, altså at vi skal begynne å vurdere, akseptere og bedømme folk etter hvem de er og hva de står for, og ikke hvilken legning de er født med.

Når det gjelder barn, er dette spesielt viktig. Som barn skal du vite at den seksuelle legningen du måtte vokse opp og finne ut at du selv har, ikke skal gi deg noen ulemper eller problemer.

Dette er heller ingen kontroversiell brannfakkel eller et utslag av overivrig liberalisme. Dette er grunnleggende menneskerettigheter, og de som ikke skjønner det er faktisk så i utakt med fornuften at jeg veksler mellom å bli forbanna og oppgitt i det ene øyeblikket, og forundret og lattermild i det neste.

Biskop Berislav Grgić skriver i brevet til kommunen at han frykter barn kan bli homofile (sic), mot foreldrenes ønsker, om det han kaller «overordnede normer» ikke ivaretas. Han mener videre at handlingsplanen i praksis vil være en regelrett indoktrinering som vil undergrave katolske foreldres frihet. Dét må kunne kalles en alternativ omgang med frihetsbegrepet.

Jeg kunne fortsatt med å sitere brevet i sin helhet, for det er jevnt over spekket med virkelighetsfjerne, svoveldryppende og menneskefiendtlige holdninger, ironisk nok nedtegnet i moralsk harnisk, med en advarende pekefinger og høylytte advarsler mot et moralsk forfall i samfunnet. Her snakker vi en eller annen slags rekord i bumerang-argumentasjon.

Les også kommentaren «Homohaterne – frihetens fiender»

Jeg vil uansett anbefale å lese hele det (kan leses nederst i hovedsaken det er linket til over), som en ypperlig avdekking av holdninger man skulle tro og ønske at befant seg på historiens skraphaug sammen med heksebrenning, avlatshandel og andre fæle gufs fra en svunnen tid.

Vi har altså en religiøs leder i Tromsø, som representerer verdens største kristne kirke, som i fullt alvor mener at frihet er foreldres rett til å undertrykke deres egne barns seksuelle legning. Man skulle tro det var en dårlig revytekst, men det er dessverre ramme alvor biskop Grgić hamrer moralistisk og snerpete ned med tastaturet.

Man kunne bare vendt hodet en annen vei og ledd av det hele, om Grgić representerte en fjern sekt med noen titalls fanatiske medlemmer, men Den katolske kirke har rundt 100 000 statsstøttede medlemmer bare i Norge, og teller godt over en milliard verden over.

De er en betydelig maktfaktor, med påvirkning på enorme menneskemengder, og derfor er dette ekstra alvorlig.

Det er heller ikke mer et enn drøyt år siden «visepave», kardinal Pietro Parolin, på Vatikanets offisielle radiostasjon, sa at Irlands ja til homofile ekteskap var «Trist, og et nederlag for menneskeheten».

Det er denne gjengen som systematisk har drevet aktiv tåkelegging og intern beskyttelse av egne ledere, som verden over har misbrukt sine stillinger til seksuelle overgrep mot både gutter og jenter i egne menigheter. Grove voldtekter, pedofile forbrytelser og unevnelige gjerninger begått mot barn av begge kjønn i alle verdensdeler.

Det måtte gå 2000 år, og 266 paver, før pave Frans i 2014 ba om tilgivelse fra ofrene etter sexovergrep begått av kirkelige overhoder i hans egen organisasjon.

Samme kirke er fortsatt en kraftig, global bremsekloss mot utbredelse av både prevensjon og selvbestemt abort, og selv om nevnte pave Frans har bedt om tilgivelse for de nevnte overgrepene (etter hardt trykk fra media og endeløse mengder anmeldelser og rapporter om overgrep over mange tiår), er det fortsatt masse ledere verden over som aldri har tatt avstand fra sine mange kollegers verdensomspennende og forferdelige overgrepssaker.

Behovet for å berge sine egnes navn og rykte har alltid kommet foran ofrenes enkeltskjebner. Og så skal religiøse ledere fra denne kirken snakke moral og advare mot «skremmende holdninger i samfunnet», grunnleggende holdninger som er nedfelt i internasjonale menneskerettigheter.

Det er så himmelropende dust at jeg sliter med å ta det innover meg.

500 år etter reformasjonen sparket inn portene hos dem, slepes de fortsatt motvillig inn i fremtiden. Det er helt ufattelig at voksne mennesker i et moderne land som Norge, med lang utdannelse i etikk og moral, kan få seg til å advare mot homofili som en smittsom sykdom samfunnet og – herunder – Tromsø kommune skal passe seg for.

At presumptivt oppegående voksne mennesker i offentlige brev avslører en oppfatning om at barns rettigheter er underlagt foreldres rett til å bedrive religiøs tvang mot dem, er alvorlig og skremmende. Kong Sverre, vi kunne åpenbart trengt deg igjen, 800 år etter du ble lyst i bann av paven.

Den katolske kirken ligger midt i Tromsø sentrum, på motsatt side av Kongeparken, vis-à-vis Rådhuset. Der sitter byens ordfører Kristin Røymo, som selv er åpent homofil. Når biskop Grgić kommer ut hoveddøra vil han kunne se opp mot Rådhuset, der det hvert år, under Pride-festivalen, svaier et regnbueflagg i vinden, som et offentlig symbol på en inkluderende by rigget for fremtiden.

De meningsløst bakstreverske holdningene Grgić og mange katolske ledere nå offentlig forfekter, vil derimot bare viskes bort i takt med tiden. For den kampen har de allerede tapt. Men kom gjerne diltende etter, og husk at det ikke er noen skam å snu.