Det gikk ikke lang tid før det begynte å ulme i kommentarfeltene under de talløse Giske-sakene rett før jul. #metoo-bølgen skylte innover landet med full kraft, og nå visste man nesten ikke om det var lov å gi en klem eller gi en kompliment til venner og kolleger.

Det siste er selvsagt bare tullball. Verden trenger varme klemmer, komplimenter og varme mer enn noen gang. Og er du i tvil: Spør. Men ta deg aldri til rette. Du har ikke krav på verken klemmer, kyss eller annet hvis det ikke er gjensidig, og enten det er noen fremmede, noen yngre enn deg eller for den saks skyld samboeren din.

Tegner Odd Klaudiussens eminente illustrasjon over viser hvordan mange allerede tenker om saken. #metoo er elefanten i rommet som nå er så debattert, omtalt og satt så mye søkelys på at det allerede har sneket seg inn en aksept for å si «Er det ikke nok nå»?

Noen kolleger av meg spurte retorisk senest i dag om vi (i media) ikke snart skal begynne å lage stoff om ordentlig politikk snart?

Svarene på begge spørsmålene er nei. Nei, det er ikke nok nå. Det er sannsynligvis bare begynnelsen, og her er det ingen grunn til å lukke igjen vinduene før man har tømt alle skapene og luftet godt. Det kommer til å ta tid, for her sitter åpenbart dritlukta langt inn veggene.

Og hvis ikke overgrep, seksuell trakassering, ansvarsfraskrivelse, kollektiv hukommelsessvikt, berøringsangst for å hjelpe varslere, mangelfull innsikt i hva som skjer i eget parti osv. er politikk, hva i alle dager er da politikk?

Vi har en statsminister som med hånden på hjertet sier at hun ikke har kjent til Tonning Riises eskapader, gjerninger som åpenbart har vært så ille at politiet nå selv har bestemt seg for å etterforske det. Ikke Høyre selv, men politiet.

Nå er det selvsagt viktig å holde fast ved det juridiske prinsippet om at alle er uskyldige til det motsatte er bevist, men da må man også søke sannheten, ikke prøve å børste den under teppet. Derfor er inntrykket man her får fra utsiden at politiet er mer opptatt av å komme til bunns i sakene enn de politiske partiledelsene. Det er lite tillitvekkende.

Et tosifret antall konkrete og forskjellige varsler beviser således ikke noe, men det antyder at mange, også høyt oppe i partiet, har kjent til det. Tonning Riise valgte sågar selv å trekke seg, og det var lenge før alt hadde begynt å flyte til overflaten. Og mannen som har trukket seg har altså ledet statsministerens partis ungdomsavdeling siden 2014, og har sittet på Stortinget siden valget.

«Vi har sviktet», sier statsminister Erna Solberg. Ja, det gjorde hun. Og hun var øverste leder for partiet hans. Og er øverste leder for landet vårt. Det blir ikke mer politikk enn dét. Og det kan knapt snakkes nok om. Det er dessuten mye viktigere enn stortingsproposisjoner, Twitter-gratulasjoner til norske idrettsutøvere og egne pressekonferanser for avdøde amerikanske popstjerner.

Det som nå rulles opp på daglig basis er viktigere enn det meste. Det har nå tatt form av slags bisarr føljetong i å se hvor langt politiske maktpersoner har behandlet ungdommene og barna våre. Hvis det er ett ansvarsområde som trumfer alt i politikken, er det pinadø å ta vare på barna og ungdommen. Det ser bare ikke sånn ut.

I Fremskrittspartiet har vi en hel ledelse som – merkelig samkjørt – ikke husker et kvidder av at de fikk beskjed fra flere hold om at listetoppen deres i et fylke på 300 000 mennesker hadde sendt hardpornobilder til en 14-åring, og som tilbød trekantsex med en femtenåring fra partiets egen ungdomsorganisasjon.

Lederen av det samme partiet la også lokk over Søviknes-saken, der sistnevnte skjenket en 16-årig jente dritings og hadde sex med henne. Ingen husket noe da heller, før media hjalp dem med det underlige og kollektivt inntrufne hukommelsestapet. Selektiv hukommelse er en fagdisiplin som utøves med fascinerende høy presisjon der i gården.

Ja, jeg vet at alt dette er gjentagelser av gammelt nytt. Men det gjør det ikke mindre viktig. Og hvordan kan vi da overlate til Siv Jensen å forvalte alle pengene våre? Jeg stoler ikke på henne. Enten ljuger hun for åpent kamera, eller så husker hun så dårlig at jeg ikke vil legge hele det finansielle ansvaret for Norge i hendene hennes.

«Våre rutiner har sviktet», sier Siv Jensen, som om dette utsagnet har blitt det moralske viskelæret i hele #metoo. Det er så pinglete at jeg blir matt. Nei, rutinene deres har ikke sviktet. Eller, de har selvsagt sviktet, de også, men det som virkelig har sviktet her er moralen deres, og evnen til å treffe kloke avgjørelser.

Dere har sviktet i å skjønne hvem dere skulle beskyttet, hvem dere egentlig skulle ha tatt vare på og hvordan dere har forvaltet makten deres, en makt raust gitt av det norske folk.

Når folk øverst i det politiske systemet ikke skjønner slikt, skjønner jeg samtidig ikke hvorfor de da skal være skjøttet til å ta vare på pengene våre og landet vårt. Hvordan kan jeg vite at det er folket og landet som kommer i første rekke, når det svikter så dramatisk i drøye varslingssaker det er helt umulig å misforstå?

Siv Jensen har vist seg som elendig leder her. Trond Giske måtte gå. Det var helt rett. Leirstein og Tonning Riise fraribbes alt av verv. Terje Søviknes burde aldri fått toppe ei stortingsliste, mens blant andre Siv Jensen la lokk over en alvorlig varslingssak om et seksuelt overgrep, som hun og partiets ledelse gjorde da han ble nominert til Stortinget i 2001. Han burde derfor heller ikke blitt minister i 2016 og til nå.

Ulf Leirstein er ferdig i politikken, men han ble det ikke før hans bisarre historier havnet i pressen. Han har fornærmet barn seksuelt, attpåtil fra Stortingets e-postsystem, mens han satt i Stortingets justiskomité. Og altså tilbudt trekantsex med en femtenåring i partiet, til noen andre i partiet.

Dette har landets finansminister glemt – som er hennes forklaring nå – eller forsøkt å dekke over. Hvorfor i alle dager skal vi være overbærende med slikt? Det er totalt uakseptabelt. Giske, Tonning Riise og Leirstein sitter for øvrig på Stortinget helt frem til 2021. Ingen av dem bør få vesentlige verv i denne perioden. Fordi de har mistet tilliten til å ha dem.

Dette er ikke noe oppgjør med norsk høyreside. Dette er et oppgjør med voksne folk som misbruker formell og symbolsk makt til å tafse, trakassere og herse med de menneskene de først og fremst heller skulle ha beskyttet.

Ukulturen ser ut til å ha vært til stede hos alle partier, men håndteringen har vært verst i de tre største partiene, med FrP og Høyre som tvilsomme «vinnere». At mange nå står frem og angrer, sier at de har sviktet og er lei seg, er en selvfølge. Hva skulle de ellers si?

Jeg ønsker ikke politikere som er feilfrie, som aldri har fått parkeringsbot eller har gjort noe ulovlig. Virkelig ikke. Men her snakker vi om en utbredt, seksuell trakasseringskultur som har fått pågå over lang tid, flere tilfeller langt over i det dypt ulovlige. Derfor kan vi heller ikke si at det er nok #metoo nå. Vi har sannsynligvis bare begynt.

Og det har ikke blitt tatt tak i før en rekke varslinger lekket ut i media og mer eller mindre tvang dem til det. Fordi hensynet til seg selv og partiet hele tiden har vist seg å være viktigere enn hensynet til, og omsorgen for, trakasserte barn og ungdom.

Da stoler jeg ikke på dem. Fordi dette utviser politisk dårskap. Og da vil jeg ikke at de skal representere og styre landet mitt.