Justisminister Sylvi Listhaugs behov for å kalle pedofile overgripere «monstre» lever godt videre i sosiale medier, flere dager etter hun postulerte ytringen «Pedofile monstre skal tas. Enig?» i offentligheten. Endelig noen som kaller en spade en spade, liksom.
Av alle slags kriminelle handlinger er det ingen som vekker større avsky, mer sinne, mer mistro eller mer oppgitthet enn pedofile overgrep. Det er heller ingen fornuftige mennesker som ønsker å forsvare pedofile overgriperes misgjerninger. Fordi dette berører noe grunnleggende i de fleste av oss.
Skal man koke ned hva voksnes menneskers oppgaver i verden er, så er det nettopp å forsvare barn. Derfor er pedofili så vanskelig å skjønne. Vi ønsker ikke engang forstå det, fordi det bryter med alt vi er utstyrt med av fornuft, moral og instinkter. Derfor vil vi heller bedømme og markere avstand.
Dette gjøres også. Over kjøkkenbordet, i puben, i kantina. Og i kommentarfeltene. Det går knapt an å legge ut en sak i avisa som omhandler denne tematikken, uten at kommentarfeltene pepres med meldinger fra folk som har sterke behov for å markere avstand.
Kommentarfeltene må ofte stenges etter kort tid, simpelthen fordi folk ikke klarer å besinne seg. Det eskalerer kjapt, og det går fort over i en slags konkurranse i å vise hvem som tar sterkest avstand, og ikke sjelden glir det raskt over i detaljerte beskrivelser av hva man mener er passelige straffemetoder for gjerningspersonene.
Den litt sørgelige logikken later til å være at jo verre begreper man kan henge på overgriperne, og jo verre avstraffelsesmetoder man tar til orde for, desto mer moralsk på rett side av gjerdet ønsker man å fremstå.
Men det er forståelig. Det som er betydelig verre er når en statsråd bevisst bruker samme retorikk, den man til vanlig finner nedi de slettede kommentarfeltenes irrganger, for å vinne politisk goodwill.
Sylvi Listhaug maner til økt satsing for å få tatt flere overgripere. Det er det ingen som er imot. Det er veldig bra. Men da må hun besinne seg, nettopp fordi dette er domstolene og hennes departements ansvar og plikt.
At hun likevel insisterer på å kalle overgripere for monstre, og ikke mennesker, hjelper dessverre ingenting annet enn å mate hatets gap.
Hun har således blitt offentlig avkledd og parkert av både juridisk ekspertise og fagpersonell i politiet, som sier at dette ikke hjelper saken, men heller er med å gjøre situasjonen for flere av ofrene ytterligere vanskelig. Selvsagt helt uten noen endring i retorikk fra justisministeren.
Det er dessverre vanlig med en normal relasjon mellom overgriper og offer. Foreldre, besteforeldre, foresatte, søsken eller andre myndighetspersoner ofrene til vanlig lever i et tillitsforhold til, og som likevel forgriper seg på dem, er nemlig ikke bare monstre for dem som rammes av dette. Det er dypt deprimerende, og det gjør arbeidet mot problemet desto vanskeligere.
Når fagpersonell påpeker overfor Listhaug at hennes monsterretorikk bare er med å gjøre det verre for mange av dem som rammes direkte, svarer hun attpåtil at hun ikke har tenkt å la seg kneble. Hun mener nemlig at de er monstre uansett, og da gjentar hun det på inn- og pust.
Fordi hun har lyst, og da skal ikke masse politisk korrekte puddinger komme her og komme her, uansett hvor mye mer peiling de har, og uansett hvor mye de har jobbet med materien. Kompetanse og gode råd er oppskrytt. Likes på Facebook trumfer alt. De er monstre, ferdig snakka. Lik og del.
For å illustrere at hun befinner seg i et populistisk bakvendtland, klarer hun attpåtil å replisere fagpersonells advarsler med at de bare er opptatt av å forsvare overgriperne og gjøre dem til ofre. Senest i NRKs Dagsnytt atten fredag, der hun slengte påstanden i fjeset på Anine Kierulf, jurist ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.
Listhaug skyndte seg ut i sosiale medier og pepret ytterligere løs: «Nå får jeg kritikk for å kalle pedofile overgripere for monstre. Pedofile er ikke ofre. De er monstre!»
Til tross for at ingen har kalt overgriperne for ofre. Til tross for at ingen har forsøkt å avdramatisere alvoret i misgjerningene det er snakk om. Til tross for at ingen er motstander av at man skal trappe opp arbeidet for å forhindre overgrep. Og til tross for at fagpersonell sier at nettopp denne retorikken til og med kan være skadelig for barna som rammes.
Dette er tendensiøs, bevisst misforstått Mor Nille-logikk, og ikke så rent lite urent trav fra hva man bør kunne forvente av en statsråd som sitter øverst i et så viktig departement.
Domstolene skal være nettopp edruelige, saklige og sannhetssøkende, og kan aldri tillate seg å bli dypt emosjonelle med hatspredende retorikk som offentlig virkemiddel. Det gjelder i høy grad også justismyndighetene og justisministeren.
At hun selv føler seg tvunget til å rykke ut i eget kommentarfelt, og be sine tilhengere dempe hatretorikken sin gjør bare det hele enda mer absurd. Hun inviterer skuelystne til å applaudere brannen hun selv har antent, men anmoder publikum om å være forsiktig med bruken av fyrstikker.
Listhaug har selv kritisert sine meningsmotstandere for å dra for mye følelser inn i samfunnsdebatten, men gjør her akkurat det samme, attpåtil bevisst, og med en kynisk og kalkulert idé om å skape inntrykk at hun bryr seg, og at hun bryr seg mer enn de som ikke vil være med på å godta hennes egne lettvinte stigma og merkelapper.
De som er uenige med henne er dessuten på parti med pedofile monstre.
Dette er justisministeren i Norge anno 2018. Det er sannelig deprimerende. Det viktigste er åpenbart å mane frem skarpe fronter og en rasende folkedomstol. Fagpersonells innvendinger ingen hindring.