Kommentaren

«Trenger vi overhodet idrett? Svar: Nei»

Er det OL? Hva er OL? Stå opp midt på natta for å se noen med snørr i håret gråte gledestårer? For noe tull! Vi trenger det ikke!
leder

Det er ikke så mye under OL jeg er nok interessert i, til at jeg orker å stå opp midt på natta for å bivåne det.

Før lekene satte i gang var utfor, skiidrettens Formel 1, det eneste jeg hadde bestemt meg for at jeg måtte se. Jeg gjorde sågar et forsøk, men da det skulle starte, var det hele – bokstavelig talt – avblåst på grunn av vind. Så mye for den innsatsen.

Jeg lot meg for øvrig more av dem her i Tromsø som latterliggjorde dette, at vind ødela et utforrenn. For dette hadde jo aldri skjedd i Tromsø, om vi hadde arrangert OL! Her blåser det nemlig aldri! Bare se ut vinduet! Helt stille, jo!

At det knapt var vinter her i februar i fjor er liksom ikke så viktig. 13. februar i 2017 var det 6,9 varmegrader, noe som nærmest er for tropisk å regne her oppe. Det var attpåtil 13 meter per sekund-vind, som – til tross for at dette å regne som vindstille i Bodø – er mye, også her i den selvbestaltede, arktiske hovedstaden.

Og dette var midt på Tromsøya. Hva vinden på toppen av Tromsdalstinden var, der utfortraseen var foreslått lagt, kan man jo bare tenke seg til. Faren for at den olympiske ilden hadde blitt blåst ut, og at Tinden måtte blitt bardunert under lekene, ville vært overhengende.

Forholdene ble nå uansett så bra at utforrennet til slutt gikk av stabelen, men da lå jeg og sov, og våknet opp til nyhetene om at Norge hadde tatt et historisk utforgull, attpåtil med enda en nordmann på andreplass. Typisk meg. Tenn et lys for Egon.

Langrenn har jeg mistet litt interessen for, parallelt med Northugs utfasing fra landslagstroppen. Jeg innrømmer helt skamløst at jeg elsket hans erting og harselas med svenskene, hans taktiske løp, der han bare lå i 49,8 kilometer og lot svenskene dra lasset, for så å æddabædda-spurte fra dem på oppløpssiden.

Han Klæbo-fyren måtte jeg google rett før OL, for jeg husket ikke hva han het engang. Mellomnavnet husker jeg fortsatt ikke. Sikkert en grei gutt, og kjempegod på ski, men jeg er ikke fan. Jeg tror nesten svenskene liker ham, noe som selvsagt heller ikke er bra.

Samme med skiskyting og Ole Einar Bjørndalen. Nå var han ingen idrettens villmann, en skiskytingens Iggy Pop, men jeg elsket at den gamle og seige jævelen aldri ble dårlig av å gå fort og skyte godt, til alle utlendingenes harme og irritasjon.

Han hadde selvsagt vunnet i år også, men de dølle folkene som bestemmer utelot ham fra troppen. Som om de kan mer om skiskyting enn ham. De burde derimot spurt ham. Og han hadde stilt. Og han hadde vunnet. Og han hadde irritert på seg alle andre i hele verden enda en gang.

Nå er det selvsagt artig med en tromsøgutt som hevder seg i hopp, men hopp i dag appellerer ikke nevneverdig til meg, slik det gjorde tidligere. Klart det er nostalgi, men når Matti Nykänen – hoppens Maradona – ikke er med, teller det ikke. Mine norske helter het dessuten Johan Sæthre og Roger Ruud, fra Lensbygda.

Også digga jeg en østerriker som het Karl Schnabl. Han var ikke så jæskla god, men tok uansett ett gull og én bronse i Innsbruck i 1976. Tror også han vant i Holmenkollen samme år. Men for et kult navn!

I dag er det ingen som heter snabel til etternavn, Matti og Roger har lagt opp, og de små anorektiske trikotspirrevippene jeg vet ville fått rundjuling av min stedatter på 14 er vanskelig å mobilisere maks entusiasme for. Heier på Forfang, selvsagt. Men jeg hadde ikke stått opp klokka fire for å se ham hoppe.

Men jeg forsvarer folk som gjør dette. Jeg har selv reist fra Tromsø til Istanbul bare for å se én enkelt fotballkamp, og på et tidspunkt var det til og med aktuelt å ta den transsibirske jernbanen for å komme seg dit. Heldigvis ble det satt opp et fly i siste liten. Men jeg hadde dratt igjen.

Derfor forsvarer jeg selvsagt også folks rett til å stå opp når de vil, eller om de tar ut feriedager for å se på idrett. Selv på TV. Det er selvsagt totalt irrasjonelt, for all del, men er det noe verden ikke går til grunne av, er det at folk er engasjerte, enten de bygger modellfly, fisker ørret, samler på vinyl og frimerker eller teller snøspurv i april.

Den andre varianten er så mye verre. Folk som kokett påstår at de ikke vet at det er OL eller Fotball-VM, og som sier de ikke har hørt om Maradona, tror jeg ikke noe på. Ja, jeg ser faktisk bare litt ned på dem, rett og slett fordi det ikke er noe kult å ikke vite slikt, enn si late som om. Snakker om å jåle seg til med møkk.

Det er som å si at du ikke har hørt om Elvis Presley, Jesse Owens, John Lennon, Ernest Hemingway, Napoleon, Isac Newton, Marlon Brando, Kygo, Isak Arne Refvik eller bandet Guadalcanal Diary. Da later du enten bare som, eller så er du en uvitende tosk.

Det handler ikke om å være fan. At du ikke er opptatt av dem er også greit. At du derimot ikke vet om dem er bare dumt. Akkurat som hvis du ikke vet at det er OL.

Så: Trenger vi teater? Nei.
Trenger vi overhodet idrett? Nei.
Trenger vi filmer eller TV-serier? Nei.
Trenger vi TV-sendinger med idrett? Nei.
Trenger vi internasjonale idrettsarrangement? Nei.
Trenger vi rock’n’roll? Nja.

Vi er derimot fysisk avhengig av mat, drikke og luft å puste i. Men alle disse virkelighetsfluktene fra kjedsomhetens klamme grep, som idrett og kultur utgjør, er balsamen vi effektivt kan bruke til å glatte bort trivialiteter og kjedsomhet med, for en stakket stund å ha det gøy.

Det er noe vi ikke skal kimse av.

Så bare fortsett å stå opp i otta, om det så bare er for å se kvaliken til skeleton. Kanskje er det til og med en utøver med snabel i etternavnet? Jeg lover uansett å heie på deg. Fordi du morer deg.