Kommentar:

«Når skal verdenssamfunnet gripe inn?»

Demokrati er ikke noe man kan velge kun når det passer seg, skriver politisk redaktør Martin Lægland i sin kommentar om fylkessammenslåingen.
leder

I helga ble det klart at Finnmark Ap sier nei til avtalen deres egen fylkesordfører har forhandlet fram og signert. Det betyr også at flertallet i Finnmark fylkesting ryker, og avtalen vil bli nedstemt.

Det kan nesten virke som om det ikke finnes vilje for å lykkes med forhandlingene – slik at politikerne i Finnmark kan hevde at «dette er noe som ble vedtatt i Oslo, uten at vi ble involvert».

En gjennomgangsmelodi til prosessen rundt sammenslåing mellom Troms og Finnmark er hvor skrekkelig udemokratisk den skal ha vært fra start til slutt.

«Finnmark blir avviklet som demokratisk arena», har Aps nei-dronning Helga Pedersen sagt om avtalen mellom fylkene. Fylkesordfører Ragnhild Vassvik har kalt prosessen udemokratisk, og det samme har Troms Ap-leder Cecilie Myrseth.

I det hele og store har begrepet «demokrati» blitt noe politikerne i nord har fått et svært lemfeldig forhold til.

Fordi stortingsvedtaket er på ingen måte udemokratisk. Tvert imot – det er resultatet av at vi bor i nettopp et representativt demokrati, hvor vi selv har valgt representantene som sitter på Stortinget.

Etter lange og grundige diskusjoner, og innspill fra fylkene selv, gikk regjeringspartiene til valg på en regionreform. Og med velgernes velsignelse fikk de flertall for det på Stortinget. En beslutning er ikke udemokratisk kun fordi man ikke har fått viljen sin, eller fordi et mindretall ikke har fått gjennomslag for alle sine synspunkt. Dette vet politikerne godt. Derfor er det overraskende at de så bekymringsfritt omtaler beslutninger de ikke liker som udemokratiske.

Demokrati forutsetter anerkjennelsen av at det finnes ulike meninger, og at uenighet er en styrke. Argumentene legges fram, og de beste argumentene vinner fram til slutt.

Nordnorske politikere er heller ikke de eneste med et anstrengt forhold til «demokrati». Land med ordet «demokratisk» i navnet sitt, som Den demokratiske republikken Kongo og Den demokratiske folkerepublikken Korea, har en lei tendens til å være det helt motsatte. Det er sikkert ikke lenge før noen på trass krever at navnet på det nye fylket blir «Den demokratiske fylkeskommunen Finnmark».

Det hadde vært udemokratisk om flertallet kjørte på, uten å lytte til mindretallet. Men de siste månedene har det vært regelmessig dialog og hyppige forhandlingsmøter mellom partene, som etter flere måneder resulterte i en avtale begge parter har undertegnet og gått god for. Det forplikter. Derfor er det så skuffende å se fylkesordfører Ragnhild Vassvik vaske hendene sine for blekket, og nekte å ta eierskap til avtalen. Hun karakteriserer heller sine motparter som arrogante og usolidariske.

Det vitner om dårlig ledelse. Stemningen er spent nok, om ikke den øverste lederen i Finnmark fylkeskommune skal fyre opp under misnøyen, sinnet og fiendebildet. Hvordan er det da mulig å se for seg en fungerende ny fylkeskommune? Hvis de virkelig går inn for å gjøre den nye organisasjonen dysfunksjonell, vil de sikkert lykkes. Men det blir å straffe befolkningen for å få fram et bittert poeng og kunne si «hva var det vi sa?».

Det er helt innafor å være misfornøyd med et demokratisk fattet vedtak, og å uttrykke misnøyen. Finnmark fylkesting trenger selvfølgelig ikke å stemme for avtalen. Men Ragnhild Vassvik bør ha integritet nok til å forsvare avtalen hun selv har forhandlet fram og signert, istedenfor å drive med karakteristikker av politisk ledelse i Troms fylke.

Finnmark forlanger å få like mange medlemmer som Troms i fellesnemnd, organet som skal lede fylkeskommunene fram til de formelt slår seg sammen i 2020. I avtalen har Finnmark allerede fått bedre uttelling i antall representerer enn hva loven tilsier, med 17 medlemmer mot Troms sine 19.

Likevel gikk Finnmark Ap så langt på sitt årsmøte at de helt på ordentlig vedtok at hvis de ikke fikk sine krav innfridd, «så vil sammenslåingen være en ren overtakelse fra Troms av Finnmark».

«En ren overtakelse». Med språket som brukes skulle man tro det var snakk om en militær intervensjon. Andre har i leserinnlegg omtalt sammenslåinga som «den andre nedbrenningen av Finnmark». Det er nesten som om jeg ikke blir overrasket om Finnmark-politikerne snart henvender seg til FNs sikkerhetsråd, og kaller på verdenssamfunnets lovpålagte «Responsibility to protect».

Zambiske fredsstyrker kan for eksempel være stasjonert i grenseovergangen mellom Troms og Finnmark. Også får vi håpe at den Den internasjonale straffedomstolen i Haag er nådig mot kommunalminister Monica Mæland og fylkesrådsleder Willy Ørnebakk, når de gjøres ansvarlig for sine krigsforbrytelser, og denne udemokratiske, fiendtlige overtakelsen.

Demokrati er ikke noe man kan velge kun når det passer seg. Det er, takk og lov, et grunnleggende fundament i samfunnet vi bor i. Da må man forholde seg til det – også når man ikke liker resultatet.

Noen kritiske røster vil kanskje til og med driste seg til å hevde at Finnmark har vært tjent med å være en del av storsamfunnet.

Alt spetakkelet vil uansett ha få konsekvenser. Kommunalministeren har meldt at fylkene vil bli slått sammen, uavhengig av hva Finnmark fylkesting bestemmer seg for, ettersom det har blitt vedtatt i Norges nasjonalforsamling.

Noe annet ville vært udemokratisk.