Kommentaren:

Den siste voksne politiker

Det var ingenting som vitnet om en angrende synder da Listhaug i morges trakk seg som justisminister, skriver politisk redaktør Martin Lægland i sin kommentar.
leder

Tvert imot var det en fortvilt og bitter Listhaug som mente at alle andre enn hun selv var ansvarlig for at hun var havnet i en situasjon hvor hun måtte trekke seg.

De som mente at Listhaugs unnvikende unnskyldninger i Stortinget ikke fremsto troverdig fikk sine antakelser bekreftet tirsdag morgen. «Jeg beklager at jeg beklaget» kunne hun like gjerne sagt før hun hamret løs i alle retninger.

Støre er uegnet til å være statsminister. KrF er uten ryggrad. Stortinget er blitt en barnehage hvor kun hun er voksen.

Det virker som om Listhaug ikke skjønner alvoret i saken, eller hvordan hennes egen slepphendte håndtering og skyhøye spill satte henne denne i situasjonen – og nesten felte hele den borgerlige regjeringa.

Saken er at Listhaug påsto at Arbeiderpartiet satte terroristers rettssikkerhet foran rikets sikkerhet. Og selv om det er Stortingets flertall som ikke hadde tillit til Listhaug, er det Støre og Ap hun angriper. Fordi hun vet dette fungerer i et konspiratorisk fiendebilde flere har av Ap og Støre.

LES OGSÅ: Cecilie Myrseth (Ap) er kritisk til at Sylvi Listhaug inntar offerrollen: – Kan takke seg selv (For abonnenenter)

På pressekonferansen beskrev hun den siste uka som en heksejakt, et begrep Erna Solberg kommenterte med sitt sedvanlige «Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene.» Heksejakt er et begrep som likevel gir en god innsikt i Listhaugs virkelighetsforståelse.

Hun gir inntrykk av at hun, blottet for skyld, blir forsøkt politisk brent på bålet, av et illsint flertall på Stortinget. Eller av en barnehage, som hun kaller dem. Og barn skal som kjent ikke leke med ild.

Det at hun hevder å være den eneste voksne i norsk politikk har jo noe messiansk selvrettferdig og fjernt over seg. Det eneste voksne mennesket på Stortinget fikk seg til å si at Jonas Gahr Støre ville vært en katastrofe for Norge. Det er kanskje like greit at hun ikke er minister med ansvar for beredskap, om terskelen for «katastrofene» ikke er høyere enn et regjeringsskifte til et parti med lang fartstid som regjeringsparti.

Listhaug mener at hele opposisjonen forsøker å kneble ytringsfriheten hennes, noe hun fikk anledning til å si foran et samlet Presse-Norge. Mistillitsforslag er ikke å kneble ytringsfriheten. Det er et formelt, demokratisk grep opposisjonen har muligheten til å bruke når det føles påkrevd. Å møte uenighet på Stortinget er ikke knebling. Det er derimot demokratiet i praksis i sin aller edleste form.

Den som tror at brent barn skyr ilden, har ikke møtt Sylvi Listhaug. Heller enn å moderere seg, varslet hun avslutningsvis på pressekonferansen at hun skal bli en tour de force på Stortinget: «Jeg skal love én ting: Jeg vil ikke gå stille i dørene på Stortinget. Min kamp fortsetter». «Min kamp», altså. For å si det som statsministeren: Jeg ville ikke brukt de ordene.

I Tromsø har saken også fått politiske implikasjoner. Tromsø Høyres Jens Johan Hjort skrev mandag et leserinnlegg til forsvar av Solberg-regjeringa og Listhaug, hvor han oppfordret KrF til å vise Listhaug tillit, selv om han tar avstand fra det han omtaler som ufordragelig retorikk.

Hjort anno 2018 har beveget seg syvmilssteg fra Hjort anno 2015, som mente at Høyre ikke være bekjent med å ha noe som helst samarbeid med Frp, verken lokalt eller nasjonalt. Da skrev han i iTromsø:

«Jeg mener i det hele tatt at Høyre verken på lokalt eller nasjonalt plan burde gå i koalisjon med Fremskrittspartiet. Det handler ikke om at jeg ikke har respekt for mine kolleger fra Fremskrittspartiet. Det handler rett og slett om at deres politikk og verdisyn er for langt fra mitt eget.»

Selv om det er en ideologisk avgrunn mellom Hjort og Listhaug, er likheten i måten de skjøtter sine politiske verv slående. Begge har en forakt for autoriteter, og ser rødt i møte med instruksjoner som går på tvers av deres moralske kompass.

Forskjellen mellom de to er at Hjort har et langt liv bak seg som advokat, og har en ikke ubetydelig mengde med takt og tone når han går til angrep på meningsmotstandere.

At Hjort var villig til å be KrF om å gi tillit til Listhaug for å berge Solberg, viser at eks-ordføreren er kommet i valgkampmodus. Samtidig er det en dobbeltkommunikasjon i Hjorts leserinnlegg:

«I selverkjennelsens klare lys innser jeg at jeg nok kunne betegnes som en frittgående ordfører. Jeg snakket partiet imot i flere saker. Herunder på innvandringsområdet. Jeg gjør det ennå»

Det er et merkelig budskap, med tanke på at hele Listhaug-saken kunne vært unngått om hun var mindre frittgående. På den ene siden stiller Hjort seg lojalt på side med Erna Solberg, tar regjeringssamarbeidet med Frp i forsvar og strekker dermed ut en hånd til Frp i Tromsø.

På den andre siden er innlegget en melding til Høyre om at Hjort ikke har tenkt å være mindre frittgående, og at han ikke har tenkt å la seg tie i møte med uakseptable holdninger. Det kommer til å by på gnisninger.

Samtidig trekker nok den etterrettelige advokaten Hjort et lettelsens sukk over at han slipper å forsvare Listhaug som justisminister i årene fremover.