Kommentaren

Kjære landsmenn, la oss kalle Marius tilbake til fedrelandet!

Så lenge kongehuset har støtte i folket, skal jeg akseptere at vi har det. Det er dog det eneste jeg trenger å akseptere. I det siste har dette blitt enda klarere for meg.
leder

Det er ikke så ofte jeg føler for å forsvare Se og Hør. Ikke trenger de det heller. Jeg tror i det hele tatt de lever svært godt uten engang å vite hva jeg mener om deres liv og levnet. Men jeg føler likevel for å forsvare ukebladets rett til å skrive om parkonstellasjoner utkommet fra deler av kongefamilien.

I en ideell verden hadde alt stoff i denne kategorien vært forbeholdt ukebladene, så kunne de som hadde vært interessert visst nøyaktig hvor de fant sakene. Og de andre hadde sluppet. Eksklusiviteten kunne de betalt for ved å ta seg av finansieringen av hele kongehuset, i stedet for å ta det over skatteseddelen. Men slik er det dessverre ikke.

Når Se og Hør skriver at kronprinsesse Mette Marits sønn, Marius Borg Høiby, er samboer med en Playboy-modell i London, burde det ikke sjokkere noen på kongehuset at det blir en nyhet i landets største ukeblad, enn si i den øvrige delen av pressen som skriver om slikt.

Ved å legge ut en indignert pressemelding på slottets egne hjemmesider, bidrar de i tillegg til å gi saken ytterligere oppmerksomhet.

Jeg vet (via tredjeparter) hvor pågående og fæle enkelte i diverse ukeblad kan være nå de nærer ferten av kjendisstoff, men det er likevel liten grunn til å hente frem lommetørkleet og gråte for kongefamilien. Norsk presse er stort sett ganske anstendige på dette området.

Med unntak av noen overtramp rundt dekningen og utnyttelsen av Mette Marit avdøde far, har kongehuset i Norge stort sett blitt berørt med harelabber av norsk presse.

Problemet for Marius er at han og foreldrene hans ikke selv kan svitsje mellom en av- og på-knapp for når de mener han er en del av det avleggse sirkuset et kongehus er. I store deler av den moderne verden har man kvittet seg med tsarer, hertuger, jarler, keisere, konger og dronninger.

I Norge har vi valgt å beholde en liten klubb. De finansieres av det offentlige. De er offentlige. Det å være offentlige er selve DNA-et og livsnerven til hele sulamitten.

Så når Marius opp gjennom årene har deltatt i offisielle sammenhenger, vært med på familiebilder, vinket fra slottsbalkongen, stilt opp i bunad på 17. mai, og attpåtil nytt godt av de rause pengeoverføringene fra staten til kongehuset, er det ikke bare for foreldrene å bestemme at media ikke skal være interessert i det han gjør, når de selv ikke føler for det.

Det er ikke slik verden fungerer. Ønsker foreldrene fred, må de trekke seg fra det offentlige. Er de en del av kongehuset, følger, dessverre for dem, alt dette styret med.

Kongehuset er en spleisefest fra det norske folk. Det er vi som finansierer festen, da hele sulamitten i praksis betales over statsbudsjettet. Det er utgifter til apanasje (som lønnen til både kronprins- og kongepar så fint kalles), til hoffet og staben, til å drifte kongeskipet, dekke utgifter til offisielle utenlandsreiser, ta vedlikehold av eiendommer, og midler til adjutantstab, politieskorter og så videre. 

Utgiftene har dessuten skutt i været de siste årene. Kongefamiliens finanser er delvis hemmelige, men takket være blant andre Dagbladet, har flere av tallene blitt avdekket og løftet inn i offentligheten de siste årene. Bare de seks, syv siste årene har de årlige utgiftene for monarkiet steget med nesten 40 prosent, fra 336 millioner i 2010 til 460 millioner i 2016. Det er lite som tyder på at måteholdet og innsparingene er på vei inn slottsdøra heller.

Mens det i disse dager snakkes om nettopp måtehold og lønnsstopp, har hoffet over tredoblet budsjettene sine fra 2002, mens staben har øket. Den skattefrie apanasjen til kronprinsparet er i samme periode doblet. Det er ingen dokumentasjon som leder mot at Marius ikke har nytt godt av dette. Han er en del av kongefamilien.

Eller, bare for å understreke det bisarre her, han er i familie med et familiemedlem i kongefamilien, moren hans er sågar kronprinsesse, og stefarens hans er landets kommende konge, men Marius selv er likevel ikke formelt en del av kongefamilien. Middelalderen lenge leve.

Det som slår meg hver gang jeg diskuterer kongehuset med folk, og hvorvidt vi skal fortsette å la konstitusjonell makt gå i arv, på statens regning, er hvor ubetydelige mange synes slike tall nevnt ovenfor er. «Såpass må vi kunne unne oss». «Det har vi da råd til». «En president ville også kostet masse penger» osv. Mon dét, men jeg er uansett så ufølsom at jeg liker tanken på at man kan erstatte folk øverst i makthierarkiet, om vi ikke er fornøyd med dem.

Problemet med å postulere slike meninger er at man alltid får slengt tilbake hvor flotte folk vi har i kongefamilien i Norge. Men det har aldri vært hva dette egentlig handler om. Det blir som å hylle diktaturet, fordi man er så heldige å ha en flott og grei diktator. Snørr- og barteskillet går derfor ved å diskutere monarkiet og ikke monarken, og konseptet kongehus og ikke sjelsevnene til de enkelte medlemmene i kongehuset, eller hvor lydig Muffins Kråkebolle er, kronprinsparets hund.

Tirsdag kom forresten meldingen om at Det kongelige hoff nå går mot sitt største underskudd på ti år, en klekkelig sum på 9,9 millioner kroner. Feiringen av kongeparets 80-årsdager og sikring av kongelige eiendommer oppgis som vesentlige årsaker. Pytt sann, det koster jo å ta seg en fest, og man vil jo ikke kjipe på pengene når man skal feire seg selv. Dette skal dessuten finansieres «av oppsparte midler», sier assisterende kommunikasjonssjef Sven Gjeruldsen ved Slottet til Dagens Næringsliv.

Det er godt å vite at de er gode på å spare i de kretser, samtidig som man ser at de statlige overføringene øker. Bra at ikke alt blir sløst bort. Og kanskje burde Marius kalles tilbake fra sin mansion i London, for å lære familien og «familien» sin noen triks.

Det er jo bare halvannet år siden han i full offentlighet solgte en Louis Vuitton-trillebag til 19.500, en gummibåt med påhengsmotor til 11.000, en klokke til 1.000 og et kamera til 2.500 kroner på Finn.no, med Slottsplassen 1, 0010 Oslo som adresse.

Det er, kjære landsmenn, hva jeg vil kalle å sette tæring etter næring. Og samtidig et bevis på at det kan lønne seg å la Marius bli mer aktivt involvert i kongehuset, også på formelt vis. Han er jo der. Nå må vi bruke ham for alt han er verdt, for både kongen, kongehuset og fedrelandet.