Kommentaren:

«Er det nå så nøye om det er sant?»

Illustrasjon: Odd Klaudiussen 

leder

«Dobbeltsjekk aldri en god historie», heter det i pressekretser, som et ironisk spark til at sannheten ofte ikke er så «juicy» som det opprinnelige ryktet. Samtidig er alle journalister innforstått med at hvis en avis opptrer slik jevnlig, vil den kjapt være ribbet for troverdighet.

Når man ser hvilken enorm leserskare som flokket seg rundt amerikanske Breitbart, og rundt Document og Rights i Norge, skjønner man imidlertid at det med troverdighet ikke er så farlig.

Bare man har den rette skyteskiven, er det liksom ikke så nøye om det er sant. Og det er på ingen måte bare blant de ytterliggående på høyresiden at oppfatningen er slik.

I boka til Per Sandberg ble det hevdet at en somalier hadde søkt om familiegjenforening for tre koner og toogtyve barn. Da han ble konfrontert med at historien på ingen måte stemte med virkeligheten, forklarte statsråden at «dette kunne skjedd», og at «de som leser boka forstår poenget mitt».

Men at noe «kunne vært sant», betyr ikke at det er det. Hypotetiske historier om hva som i verste fall kan skje hvis ikke samfunnet passer på, er og blir villedende propaganda.

467 dager etter at Donald Trump avla eden som ny president i USA, kom det for første gang en slags innrømmelse av at han har løyet til amerikansk presse og hele det amerikanske folket. Innrømmelsen ble meddelt av hans juridiske rådgiver Rudy Giuliani, på Sean Hannitys show på på Fox News:

Donald Trump var klar over avtalen om å betale Stormy Daniels for å holde tett om en utroskapsaffære for 12 år siden. Han hadde sågar betalt de 130.000 dollarene tilbake til advokat Michael Cohen. Trump har også bekreftet dette på Twitter.

Ifølge Washington Post, som gjennomgående sjekker sannhetsgehalten i Donald Trumps utspill, hadde han per 5. mai blitt tatt i 3.001 løgner. Ingen av de andre skrønene har han foreløpig innrømmet. Selv om velgerne hans er klar over at han lyver, ser det ikke ut til å spille noen rolle. Cameron Barr fra Washington Post trakk under Nordiske Mediedager i Bergen fram en undersøkelse som viste at Trump fortsatt har en oppslutning på 80 prosent blant de republikanske velgerne. Selv om de altså blir løyet for seks ganger daglig i gjennomsnitt.

Av de mer ekstreme usannhetene, finner man at Ted Cruz’ far var medskyldig i drapet på John F. Kennedy, og påstanden om at Barack Obama var født i Afrika, og derfor ikke hadde rett til å være president.

Hver gang Trump blir konfrontert med sine verste løgner, pareres det med påstander om at mediene har en agenda, og at alt sammen er falske nyheter. «Fake news»-metoden er noe populister over hele verden har adoptert. Det har nemlig vist seg som en effektiv måte å kontrollere informasjonsstrømmen på.

Som Frode Bjerkestrand i Bergens Tidende påpekte i sin kommentar «Lygekryss-presidenten og hans folk» 5. mai, viser en ny undersøkelse at en tredjedel av amerikanerne ikke stoler på de tradisjonelle mediene.

Gjennom hardkjøret mot tradisjonelle medier har presidenten sikret seg at for svært mange av hans landsmenn, er Trump den viktigste kilden til nyheter om Trump, ifølge Jay Rosen ved New York University.

Folk har med andre ord kommet dit hen at de driter i om det ikke er 100 prosent sant, bare det kommer fra en som mener det samme som dem selv.

Tro endelig ikke at dette bare skjer i utlandet, eller at fenomenet kun skjer på ytre høyre fløy. Ønsket om at kartet skal passe med terrenget kan også på venstresiden være så sterkt at man velger å ta snarveier.

3. november 2015 kunne Aftenposten melde om hele 23 branner på asylmottak i Sverige det året, «mange av brannene har ifølge svensk politi vært påsatt». Dagens Næringsliv fulgte uken etter opp med at flyktningstrømmen skaper lokale spenninger og at «asylmottakene brenner i Sverige og Tyskland.»

Samme dag hadde Dagbladet en artikkel om en asylsøker ved det nedbrente mottaket ved Hemsedal, som «har sett hva folk skriver på nett, og er redd».

Da Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv undersøkte nøyere, viste det seg kun å være ett av de 23 svenske tilfellene, og ingen i Norge, at høyreekstremister var blitt anklaget eller dømt for brann. I de få sakene der gjerningsmenn er blitt utpekt av politi og brannvesen, har det vært snakk om asylsøkere selv.

Likevel slo altså tre av de største avisene i Norge det opp som en «mordbrann»-trend i nynazistiske miljøer. Fordi det passet så godt inn i narrativet.