Når en fiskebåt forliser, søket etter den omkomne ikke gir resultater, og båtvraket er lokalisert, burde det være ren automatikk i at det heves. Likevel skjer det ikke. Ikke før noen private tar tak.

Vi er en kystnasjon. Det er langs kysten de fleste av våre verdier har blitt skapt, og det er i stor grad livet langs en av verdens lengste kyststriper som har gjort oss til det folket vi er.

Fra 1990 og frem til i dag er det over 300 fiskere som har mistet livet i forbindelse med jobben sin. Da er diverse fritidsulykker og sykdomsdød trukket fra. Tar vi de samme tallene fra 1955 til i dag, altså de siste 60 årene, er det cirka femten hundre – 1500 – som har dødd på havet mens de har sysselsatt seg selv og utført jobben med å skaffe næringsrik mat til folket.

Det er fryktelige tall. Hvert enkelt liv med hver sin familie, sine pårørende, sine familier og enkeltskjebner. Mange tusen som har sittet og ventet forgjeves på at sine kjære skulle komme trygt til havn og hjem igjen.

Det er heldigvis ikke fullt så farlig lenger. I dag er værvarslingstjenestene blitt mye bedre. De polare lavtrykkene er lettere å forutse, satellittene er skarpere, fartøyene sikrere, arbeidsmetodene smartere, utstyret mer solid og redningstjenestene, nødutstyr og telekommunikasjon kraftig utbedret.

Likevel er det å være yrkesfisker, og i særdeleshet i kystflåten, et yrke med en betydelig risiko. Det er ikke uvanlig at sjarkfiskere driver alene, med alt det innebærer.

Man snakker om gründere på land, som tør å satse innenfor diverse næringsforetak. All ære til dem, for all del, men den risikoen, og den underliggende gründermentaliteten som ligger bak yrkesfiskeres drivkraft etter å kaste loss og legge ut, ofte i ugjestmilde havområder, på jakt etter den store lotten, er noe helt for seg selv her til lands.

Vi burde således hylle dem på daglig basis. Det er fisket langs kysten som i praksis har bygget denne nasjonen fra grunnen av. Bare det i selv burde avstedkomme mengder med respekt.

Yrkesfiskeren Edgar Leonhard Hansen ble aldri funnet etter hans sjark «Kristine» (oppkalt etter hans egen datter) gikk ned ved Maurneset i Skjervøy kommune i 2016. Fartøyet ble kjapt lokalisert på litt over 20 meters dyp. Først i inneværende uke ble vraket hevet. En omkommet, som man antar er Hansen, ble også funnet.

Fra forliset og til denne hevingen har det vært en vond og påkjennende prosess for de pårørende, som kasteballer mellom Havarikommisjonen og politiet. At det til slutt ble privatfirmaet Finnsnes Dykk & Anleggsservice som foretok hevingen er forstemmende. Havarikommisjonen begrunnet at de ikke ønsket å heve båten fordi Edgar «ikke var i aktivt fiske».

Det hele fremstår som ganske absurd. Før forliset var et faktum hadde også Hovedredningssentralen sendt en bekymringsmelding om «Kristine» og skipper Hansen til politiets operasjonssentral, men ingen rykket ut.

– Hvorfor var det ingen som hjalp pappa? Var det fordi han «bare var en fisker», er de hjerteskjærende og fortvilte ordene fra datteren, snart to år etter forliset.

Når man ser hvilke ressurser som settes inn i lignende ulykker med lufttransport, blir det enda mer meningsløst. Det er både galt og moralsk klanderverdig å sette menneskeliv opp mot hverandre. Derfor støtter jeg alle slags redningsaksjoner etter folk som er i nød, eller søk etter omkomne.

Fly- og helikopterulykker til lands og sjøs, forulykkede toppturister, snøskredrammede, klatreulykker og alskens ekstremsport som går gærent. Klart man skal søke og lete etter dem. Klart man skal etterstrebe å finne de omkomne. Hver gang. Klart man skal hjelpe de pårørende å få ei grav å gå til. Det har vi råd til. Det skal vi ta oss råd til.

Derfor er også folk langs kysten et stort kollektiv i seg selv om noen av deres egne blir meldt savnet. Det ligger i DNA-et. Da går man ut med alt som er av private ressurser; søker, leter og sokner, i både lys og mørke, og i all slags vær.

Når da en av våre egne går ned, og man mener å vite hvor vrak og den omkomne ligger, burde det ikke bli en uverdig diskusjon om hvorvidt fiskeren Edgar var på aktivt fiske eller ikke. Så firkantede og regelstyrte kan vi rett og slett ikke tillate oss å være.

Politioverbetjent Joachim Bakke sier til iTromsø at det er beklagelig at de pårørende i saken føler de ikke har blitt tatt seriøst av dem, og tilfører «Sett i etterpåklokskapens lys, kan man tenke at vi burde ha hevet båten».

Etterpåklokskap kan ha en verdi, om den omsettes i fremtidige saker der man er stilt overfor samme problem. Derfor burde denne dypt tragiske saken føre til at det blir utløst andre aksjoner, og en annen og mer verdig håndtering, neste gang noe lignende skulle skje.

Vi er fortsatt en sjøfartsnasjon. Da må det også gjenspeiles i hvordan vi behandler etterlatte fra dem som omkommer på havet. Det skylder vi sliterne, heltene og heltinnene langs hele vår langstrakte kyst.