«Monsterbølgen fra nord»

Folkeavstemningen i Finnmark har skapt hodebry for regjeringen. Selv om et samlet storting har stått bak avgjørelsen om å slå sammen de to nordligste fylkene, har den på ingen måte støtte fra befolkningen i Finnmark.
leder

Vel kan man hevde at avstemningen ikke hadde noen legitimitet, ettersom avgjørelsen allerede var fattet. Likevel er 87 prosent oppslutning for nei-siden rungende. Det sterke signalet det sender bør vi ikke bare bagatellisere.

Hadde det vært 60 prosent flertall og 40 prosent valgoppslutning, kunne man på en måte avfeid resultatet. 87 prosent med en valgdeltakelse på 58 prosent lar seg imidlertid ikke bortforklare. Så klar majoritet har, så vidt jeg vet, ingen partier i norgeshistorien hatt. Selv Mandela fikk bare 62 prosent av stemmene da han var på sitt mest populære.

Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) har allerede begynt argumentasjonen for at sammenslåingen likevel skal gjennomføres, men hennes utsagn: «Det er ikke folket som bestemmer, det er Stortinget» klinger virkelig ikke godt. Frp vil i utgangspunktet være på folkets side, men opptrer ekstremt stille i denne saken. «Folk flest» i Finnmark er nemlig ikke enige med partiets linje.

Hva er dypest sett et demokrati? At flertallet får viljen sin, vil mange hevde. Og i Finnmark har de vitterlig ikke fått det hvis regionsammenslåingen til slutt gjennomføres.

Samtidig vil presedensen ved å bøye etter for en slik avstemning være helt vanvittig. Uansett hvilken stortingsbeslutning man i fremtiden er uenig i, kan man bare sette i gang en folkeavstemning på eget initiativ som sier det motsatte.

Det er også gode grunner til at vi ikke har for mange folkeavstemninger i enkeltsaker – resultatet ville blitt renspikket populisme. Hadde slikt vært styrende for landet, ville vi hatt null skatt, alkoholsalg i kiosk og porno på TV.

I Sveits, hvor de i sterkest grad bruker folkeavstemninger i lokal politikk, fikk ikke kvinner stemmerett før i 1972 i en av regionene.

Sanner gjorde en kjempetabbe da han satte i gang folkeavstemninger om kommunesammenslåing, i håp om å gi beslutningen tyngde.

I nesten samtlige tilfellet ble utfallet negativt. At det ville hatt aldri så positive økonomiske gevinster, spilte ingen rolle for folket. Følelsene og lokalpatriotismen tok over.

Da Einar Gerhardsen i sin tid slo sammen en rekke kommuner, var det til store protester. Med 54 prosents oppslutning for Ap i Norge, visste han imidlertid at han bare kunne gjøre det.

Den blå-blå-grønne regjeringen er på ingen måte i samme situasjon. Enhver stortingsbeslutning kan endres ved at Arbeiderpartiet får KrF med seg på å snu. Det er derfor de er mer skånsomme med å bare ture fram.

Den massive protesten er en øyeåpner for folk i Tromsø. Ingen her kan vel akkurat hevdes å ha ligget våken og bekymret seg for hva som ville skje med oss. Derfor har folk i Tromsø, og folk i Troms for øvrig, ikke brydd seg.

Om vi ble slått sammen med Finnmark eller ikke, spilte ingen rolle. De færreste tror vi i det hele tatt ville merket noe. Folk i Finnmark er av en ganske annen oppfatning.

Resultatet av folkeavstemningen sier i klartekst at vi har vært for dårlige til å lytte. Hvorvidt det samtidig betyr at vi nå bør skrote stortingsvedtaket, er jeg imidlertid ikke så sikker på.

Bølgene etter Gerhardsens kommunesammenslåinger la seg kjapt, da det viste seg at skrekkscenarioene om hvor ille det kom til å bli, ikke slo til. Heller ikke etter sammenslåingene i moderne tid, både på kommunalt og regionalt nivå, har protestene vedvart. Fordi katastrofene de skulle føre med seg uteble.

Regjeringen har imidlertid fått et problem som er større enn de forutså. En fortsatt etablering av storregionen vil være et soleklart signal om at meningene til finnmarkingene ikke teller. Bøyer de imidlertid av, har de åpnet for en omkampkultur herfra og inn i evigheten.