Hvor ble det av alle skadene som følge av TV-titting? Er alle TV-slavene rett og slett døde? Hva med ofrene for heavy metal-tekster? Og har snus tatt knekken på resten?

Farene lurer bak hvert hushjørne, skal man tro advarslene. Er det ikke voldelige spill som ødelegger hjernene våre, er det porno eller kunstgressgranulater. Helt sikkert er det i alle fall at vi bør være livredde.

Snus er noen motbydelige greier. De fleste som bruker det ser ut som om de har fått en sykdom som har voldet dem lammelse i deler av ansiktet, hver gang de legger inn en pris. Snusmisbrukere, som jeg velger å titulere dem, tror at snusen forsvinner bare man kaster dritten på bakken. Der blir snusposene liggende og forsøple, med mindre hunder spiser dem og blir alvorlig syke.

På møterommene på jobben hender det at jeg finner brukt snus som noen har lagt kledelig og stinkende på et bord, klar til senere benyttelse. «Yikes», som tenåringen min sier når noe er überguffent. Nei, snusere får stygge tenner, dårlig ånde og svære hull under leppa, som følge av utstrakt bruk. Snus må jo bare være helseskadelig.

Faktisk ikke. I årevis har man forsøkt å få dette fastslått, men for litt siden måtte de bare kaste inn håndkleet og forandre påskriftene på boksen fra «Snus er skadelig» til «Snus kan være skadelig». Selvsagt vil mye og feil bruk bli en belastning for kroppen, som høyt blodtrykk, avhengighet, etc., men det kan vel hevdes om coladrikking og skolebrødspising også.

Det er en egen kategori for ting folk mener er farlig, hvor man tøyer vitenskapelige strikker til det ytterste for å påvise en sammenheng – en slags «det-burde-vært-forbudt»-isme. Spill, porno, rock- og raptekster – alt har man forsøkt å forby, med loven i hånd.

Visepresident Al Gores kone, Tipper Gore, startet i 1985 en kampanje mot farlige tekster innen musikk. Den skulle bli en verdensomspennende bevegelse, og er grunnen til at du helt siden den tid har hatt «Parental Advisory»-klistremerke på samtlige plateutgivelser innen hip hop- og heavy metal-sjangeren. Uten et slikt merke på plateomslaget ditt, vil artisten nesten slite med å bli tatt på alvor av egne fans.

Med henvisning til forskning, klarte Tipper å få den kraftige økningen i kriminalitet blant ungdom utover 80-tallet til å bli evig forbundet med rap- og rocklyrikk. At kriminaliteten i USA stupte på tidlig 90-tall, så ikke ut til å endre på inntrykket. Så seiglivet er myten at Jan Bøhler (Ap) senest for seks uker siden gikk ut og hevdet at budskapet i artisten XXXTentacions sanger fører til vold.

Selv kulturminister Trine Skei Grande kom på banen og irettesatte Bøhler med uttalelsen: «Dette er en ekstremt gammeldags tankegang som jeg trodde vi var forbi». Drapet på XXXTentacion 18. juni har imidlertid i Bøhler/Gore-leiren blitt tatt til inntekt for et «Var det ikke det vi sa?». At Jan Bøhlers pompøse musikkvideoer nok har gitt langt mer vidtrekkende, mentale arr, får heller være.

Forsøkene på å legge skylden på artistene har vært mange. Ozzy Osbourne måtte gjennom tre rettsinstanser før han til sist ble frifunnet for medvirkning til selvmord, på grunn av låten «Suicide Solution». Det hjalp ikke at Ozzy hardnakket insisterte på at den handlet om bortgangen til AC/DC-vokalist Bon Scott.

Marilyn Manson ble beskyldt for å ha inspirert skoleskytingen i Columbine, ettersom guttene som utførte den var fan av gruppen. Judas Priest ble sågar saksøkt i 1990, fordi moren til en som hadde forsøkt å ta livet sitt mente å høre et skjult, hemmelig budskap i sangen «Better By You, Better By Me». Det ble påstått at ordene «do it» kunne tydes hvis man spilte låten baklengs. Bandet ble imidlertid frikjent da det viste seg å være lyden av vokalisten som trakk pusten.

Opp gjennom tiden har man villet forby det meste man ikke har hatt helt kontroll over. Dokumentasjon på at onani gjorde deg blind og ga deg hår på hendene har blitt erstattet av advarsler om hva porno gjør med menneskehjernen. At porno er noe de færreste gir seg ut på å forsvare, gjør at påstandene gjerne blir stående uprøvd.

Jens Bjørneboe og Agnar Mykle har begge fått romaner forbudt på grunn av sitt vovede innhold. Argumentasjonen var den samme, da som nå: «vet dere ikke hva det fører til?» At innholdet i bøkene neppe har drevet noen inn i perversjonens avgrunner, kan man vel driste seg til å hevde den dag i dag.

For få år siden var TV-titting den verste vederstyggeligheten unge sinn kunne bli besudlet av. Nå ser ingen barn på lineær TV lenger, og de eneste som eksponeres for fjernsynsmediets farlige påvirkning er folk langt over middagshøyden. Selv HBO og Netflix domineres av oldiser. Kanskje er det Youtube-slaveri vi bør begynne å advare mot?

I alle tilfeller er det en «la oss ikke ta ansvar, la oss finne noe å skylde på»-holdning som rår. Mennesker foretrekker «quick fix»-løsninger. Hvis man bare gir Marilyn Manson ansvaret for skoleskytinga, slipper man liksom å ta tak i problemer som våpenlover og ungdomspsykiatri. Det samme gjelder TV, porno, snus eller voldelige spill – hva nå enn de har ført til av samfunnsproblemer.

I en årrekke har det blitt hevdet at kunstgressgranulater var giftige for barna som spiller på dem. Dødstallene har likevel uteblitt. Heldigvis har man, som med snusen, funnet ut at det er farlig for noe. Granulatene kan bli spist av fisk, på samme måte som bikkjer glefser i seg porsjonssnus. «Det var jo det vi sa at det var farlig!».

Samtidig kan folk der ute beroliges med at det er mulig å overleve, selv om en skulle trosse advarslene. Man får ikke beinskjørhet selv om man ikke drikker melk, man blir ikke voldsmann av å høre på hip hop og man får ikke mentale arr av å se for mye på TV.

Det bør imidlertid legges til at store mengder «4-stjerners middag» kan drive de fleste til vanvidd.