Lederen:

Gratulerer, du har akkurat satt tromsørekord i antall uleste e-poster

leder

På samme måte som at folk sliter med å vende tilbake til sitt gamle liv etter lengre tids syke- eller fengselsopphold, tilhører jeg dem som sliter med å komme tilbake etter ferien.

Det er noe rart ved å være lenge borte fra de daglige rutinene. Fire uker under en fjern sol gjør at man ved retur tar seg i å presentere seg med fullt navn overfor jobbkolleger man har hatt i årevis.

Første dag på jobben blir i stor grad viet IT-problemer. Ettersom hjernen har vært totalt avkoblet, har man gjerne glemt passordet til jobbcomputeren. I tillegg har fellesprinteren blitt reparert, og du mangler de nye innstillingene for å få printet fra din maskin.

Tidligere sjefredaktør i iTromsø, Jonny Hansen, blåste seg for noen år siden voldsomt opp over at de ikke hadde datautstyr som fungerte da han kom fra ferie – inntil Ken, vår mann med datakunnskaper, gikk bort og slo på bryteren på skjøteledningen.

En annen lei oppdagelse du gjør når du returnerer er at det ikke bare er du som lar ting flyte. Arbeidsoppgavene du hadde satt post-it-lapp på for at andre skulle løse, ligger fortsatt der urørt.

I tillegg har ingen fått ånden over seg og sortert alle de løse papirene du har latt ligge og flyte på pulten din. Alle ser da at det er kaotisk – mangler folk totalt initiativ?

Når man reiser bort, har man to valg: enten sørger man for å lese all e-posten mens man ferierer, og er dermed halvveis på jobb hele turen, eller man stoler på at en informativ «autoreply» skal holde fortet.

I siste tilfelle blir man sittende i tre dager å gå igjennom de 637 e-postene som har ramlet inn mens man var borte.

Det meste er selvsagt uviktig og kan kastes, men det dukker også opp essensielle meldinger med tidsfrister, som for lengst har gått ut. Forglemmelsene har en tendens til å gi deg kjempeproblemer.

Fotballspillere blir satt kraftig tilbake av noen dager uten trening. Slik er det også med deg i din dont.

Faren for å bli sittende og stirre apatisk inn i skjermen uten tegn til initiativ, er overfallende de første dagene av høstsesongen. Det er derfor man trenger mentale «startkabler» for å komme seg i siget igjen.

Etter litt prøving og feiling har jeg funnet ut at å teppebombe kalenderen med møter er den beste kuren.

Selv om de fleste møtene ender opp med å bare gi deg nøyaktig samme opplysninger som forrige gang dere snakket om temaet, hjelper de deg i alle fall med å huske hva det gikk i.

Vokt deg imidlertid for å dele ut diagnoser som «dust» overfor det foreslåtte, da det innimellom viser seg at du selv var opphavsmannen, bare at du har glemt det.

Hvis det var mulig å sette penger på det, ville jeg hvert år satt store sparemidler på at det blir finvær det øyeblikket du er tilbake på jobb. Været er i grunn alltid et problem, uavhengig av om det er godt eller dårlig.

Før ferien hadde jeg planlagt flere småprosjekter som skulle fikses rundt huset når jeg fikk litt mer tid. Men tror du ikke at enten så var det oppholdsvær, som måtte utnyttes til friluftsliv, eller været var så ille at det ikke lot seg gjøre å arbeide utendørs. Typisk!

Det eneste stedet været har bidratt positivt, er for agurkplanten, som i løpet av ferien har blitt et tre som dekker hele stua, og plenen, som har så høyt gress at den nå kun kan slås med ljå eller snøfreser.

«Forskningsprosjektet» du startet ved å bare dra uten å tenke på alle detaljene, har også gitt et klart svar – gullfisker overlever ikke tre uker uten mat. En annen kjedelig oppdagelse er at ungene kjekler akkurat like mye når de kommer hjem, som de gjorde under ferieturen.

Det beste hadde nok vært å ikke feriere i det hele tatt. Jeg legger en påminnelse inn i kalenderen, slik at fadesen ikke gjentar seg neste år.


Kommentaren er tidligere publisert 15. august 2016.