Jeg er nok en enkel sjel, for jeg synes det er temmelig vrient å være så forbanna bombastisk rundt denne reformen. Det er i det hele tatt ganske vanskelig å skjønne hva den i det hele tatt er for noe, selv etter å ha lest et utall antall meninger og haugevis av redaksjonelle kommentarer og nyhetssaker om den.

I det offentlige ordskiftet er det mye som tyder på at mange andre er skråsikre. Særlig de som ikke berøres av den. De er dundrende sikre i sin sak. Finnmarkingene må godta regionreformen slik den er befalt, selv om ingen med gode, pedagogiske evner har klart å fortelle dem hvorfor de får det spesielt bedre med denne reformen.

Vi som bor i Tromsø, de som bor i Trondheim, de som bor i Stavanger og de som bor i Oslo vet rett og slett bedre enn finnmarkingene hva de selv har godt av, særlig redaktører i aviser som representerer de sentrale strøk. De negative stabeisene i nord og øst skjønner ikke sitt eget beste, og da må de filleristes til de blir enige. Hvis ikke går det dem ikke godt.

«Finnmark må holdes i ørene, slik at fylket ikke ender opp som et u-land internt i Norge», skriver Nettavisen-sjefredaktør Gunnar Stavrum belærende og advarende til finnmarkingene fra sitt trygge kontor i Oslo. Han vet bedre enn de som bor der, om deres eget ve og vel. «Klokt av Stavrum», skriver Nordlys’ politiske redaktør Skjalg Fjellheim fra sitt kontor i Tromsø.

«For Tromsø, som er en by i sterk vekst og med stor tilflytning, vil det være en tragedie», hamrer Stavrum ut videre, før han lesser på med at «Veien er kort til å lage spesialordninger som gjør de to nordligste fylkene til NAV-fylker med behov for stadig økonomisk hjelp og styring fra Oslo. Det vil være en ulykke»

Han skriver at fylkets hang til selvpåført offerstatus, og mangelen til å løse perifieriproblemer, er et indremedisinsk problem, mens han samtidig sier at de må holdes i ørene, at de er potensielle NAV-ere og at deres totale mangel på unnfallenhet for Stortinget er ødeleggende både for dem, den fremtidige tragedien Tromsø by og landets infrastruktur for øvrig.

Dette er å stemple et stolt folk i nord som idioter, for så å si at stempelet er selvpåført.

Argumentet om at man automatisk skal bøye seg for Stortinget, fordi de vet bedre enn deg, er dessuten en historieløs og intellektuell nedsmelting. Å mene at et representativt utvalg av folket er på ville veier er også en vesentlig rettighet, en legitim agering og – ofte – en sunn skepsis man må unne seg å ha til den enhver tid sittende makten.

Det er en grunnpilar i demokratiet, og det er denne finnmarkinger nå benytter seg av. Fordi de ikke stoler på at regionreformen er bra for dem. Å tenke på seg selv er ikke en rettighet finnmarkinger er unntatt. Ikke de heller.

Sentralmakten i Norge har gjentatte ganger tatt feil, det vil den fortsette å gjøre, og da er det nettopp motstand i opinionen som har fått den på bedre tanker, og iallfall til å tenke seg om flere ganger. I Finnmark vet de i så fall godt hva de snakker om, der de befinner seg aller lengst unna makta, med en vill og arktisk natur med et areal større enn både Danmark, Nederland, Belgia og Sveits, der kyst, vidder, skog og fjell sammenfaller med en unik grensenærhet til vår gigantiske nabo Russland.

Selv undertegnede er gammel nok til å huske Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, en sak der regjerende myndigheter, med den da kommende landsmoderen Gro Harlem Brundtland som miljøvernminister, fikk både Finnmark, store deler av det øvrige Nord-Norge og – etter hvert – flere og flere i sentrale strøk til å rynke på nesa. Med rette.

Nedleggelsen av Andøya flystasjon er annen og fersk sak. Nedbyggingen av Forsvaret i nord en annen. «Kystopprøret» er ikke mer enn ett år tilbake i tid. Mangelen på sentralpolitisk vilje til å bygge jernbane i nord vekker fortsatt konstant harme i mange kretser. Hadde ikke private organisasjoner, privatpersoner og lobbyister jobbet knallhardt mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja, hadde et flertall på Stortinget for lengst ropt «Drill, baby, drill!». Stortinget kan også ta feil.

Hva Arbeiderpartiet mener her er heller ikke godt å få tak i. Når Tromsø Aps Jarle Heitmann tirsdag går ut i iTromsø og selger inn sitt ordførerkandidatur med at Tromsø by indirekte må bli flinkere til å grafse til seg mer, synes sikkert dette litt underlig sett fra nord og øst. Ikke minst siden partileder Jonas Gahr Støre nylig har tilkjennegjort sin støtte til at fylkesordfører Ragnhild Vassvik blånekt til å føre en samtale med kommunalminister Mæland sammen med Troms’ representanter.

Tidligere Venstre-politiker, nå doktorgradsstipendiat i statsvitenskap, Jonas Stein i Tromsø kaller regionreformen i sin nåværende form for «Et slapt kompromiss som har resultert i en av de mest mislykkede reformprosjektene i norsk politikk». Likevel mener mange at finnmarkingene bare skal ta imot og være fornøyde med at så få som 76 000 mennesker får lov å slå seg sammen med det over dobbelt så store Troms.

At de er engstelige for å bli overkjørt, og at de (ironisk nok) kan ende opp med en betydelig lavere representasjon på Stortinget, er liksom ikke legitimt. De skal bare bøye etter. Et slikt tankegods avdekker at man kjenner lite til hvordan mange finnmarkinger tenker.

Det er de regjerende myndighetene som har forklaringsansvaret her, som må fortelle finnmarkingene hvorfor dette kommer til å bli så utrolig mye bedre for dem, og gjerne med annet retorisk skyts enn at de er provinsielle og naive stabeiser som ikke skjønner sitt eget beste.

Den vanlige normen å gå etter når man skal inngå et ekteskap, er at den som stiller seg tvilende og dernest nekter, er en part man iallfall bør lytte til. Hvis ikke er forutsetningen for et lykkelig ekteskap heller skrinne.

Regionreformen har blitt en politisk hengemyr for de fleste involverte. Ikke fordi finnmarkingene er en liten gjeng dumme og mindretalls-NAV-naive reservatsulliker som dyrker å være i offerrollen. Men fordi den helt mangler et politisk troverdig fundament flertallet av finnmarkingene stoler på at er bra også for dem. Da sier de fra. Og da blir det bråk.