«De vil at identiteten til Tromsø skal forandres», var overskriften på Høyres Bodil Ridderseth Larsen foreløpig siste kronikk som tematiserer det samiske.

Denne gangen er det skilting på samisk som fremkaller vreden. Sametingets oppfordring til Tromsø kommune om å sette opp 20 samiskspråklige skilt – i tillegg til de norske som allerede er der, ikke i stedet for – har falt henne tungt for brystet, og disse 20 skiltene mener den erfarne Høyre-politikeren i fullt alvor at truer vår bys identitet.

Her må jeg bare ærlig innrømme at jeg har levd et beskyttet liv bak naive, kulturelle støtputer. Jeg ante ikke byens identitet var så fragil at den stod og vaklet så ustøtt at noen titalls skilt var tilstrekkelig for å rive den i fillebiter. Men det er den åpenbart.

Bodil Ridderseth Larsen har i mange år utvist en nærmest monoman opptatthet og forutsigbar kritikk av det samiske, gjennom en rekke innlegg i byens aviser. Et søk i mediedatabasen Retriever viser 97 treff om du søker på «Bodil Ridderseth Larsen + samer + samisk». Det er ikke tilfeldig.

Samisk språkområde, samisk hus, samiske skilt. Så lenge prefikset samisk er der, kan du stille klokka etter hennes påfølgende vrede.

Å være kritisk til det samiske er selvsagt både legitimt og nødvendig, som ved alt annet. Sametinget, reindrift, rovdyrerstatninger, bruk av statlige midler osv. En levende og konstruktiv debatt er også på dette området noe alle parter bør ønske velkommen i et høytfungerende og inkluderende demokrati.

I Larsens mange innlegg er det likevel en gjennomgående og dårlig skjult fiendtlighet og manglende raushet som ligger i bunnen, gjerne med resonnementer som mangler rotfeste i fornuft, og som jeg finner vanskelig å plassere inn i politikken til et verdikonservativt, anstendig og ansvarlig parti som Høyre.

I sitt siste innlegg snubler attpåtil Larsen voldsomt i egne resonnement. Blant annet skriver hun følgende:

«Andre som flytter fra sine hjem og hjemland for å bo i Tromsø, respekterer og aksepterer både gatenavn og stedsnavn på sitt nye bosted, enten det er i byen eller omegn, og lever godt med det. De forlanger ikke endring av gatenavn eller stedsnavn».

Underforstått: Men det gjør de storforlangende innvandrerne i byen som kaller seg samer!

Eller for å senke meg ned på samme nivå, i et spakt forsøk på å forstå hennes problemstilling: Hvilket hjemland mener Bodil Ridderseth Larsen at disse samene har kommet fra, enn si skal reise tilbake til? Og hvilket land mener hun de skal flytte tilbake til for å få skilt på samisk?

Utlendinger godtar selvsagt at det skiltes på de språkene som er offisielle i landene de flytter eller flykter til. Det er innlysende, og noe ingen reagerer på.

Sammenblandingen av andre land og det samiske er derimot så historieløs, kunnskapstom og fjern at den er vanskelig å ta på alvor, men siden virkeligheten åpenbart virker å være så mange lysår unna, kan det åpenbart være betimelig å minne om følgende: Samer er norske. Samisk er et offisielt språk i Norge. Derfor er det ingen overveiende fare for at fremtidige skilt i Tromsø kommune kommer til å være på alle verdensspråk.

Derfor er all skiltingen på UNN på både norsk og samisk, noe som foreløpig ikke har forårsaket verken helseproblemer eller (vil jeg tro) nevneverdig forargelse for folk som har blitt behandlet der. Dette relativt lite kostbare konseptet har derimot bragt inn et ytterligere humant og inkluderende aspekt ved en diger helseinstitusjon, som jeg vil tro har vært et anstrøk av humanisme som attpåtil har hjulpet folk, psykisk som somatisk.

Da vil nok denne byen, som ynder å kalle seg inkluderende og raus, helt sikkert klare å håndtere noen ytterligere titalls skilt på samisk.

Om Bodil Ridderseth Larsen opptrådde som privatperson, ville ikke dette vært noe å bry seg om. Men innleggene hennes undertegnes konsekvent med navn, samt partiet Høyre. Hun var fast medlem av kommunestyret i perioden 2011-2015, og er varamedlem i inneværende periode, samt leder i Tromsø Senior Høyre (i følge Tromsø Høyres egne hjemmesider). Derfor knyttes hun og hennes meninger uavløselig med nettopp partiet Høyre.

Hennes utsagn har tidligere skapt splid mellom henne og tidligere ordfører Jens Johan Hjort, som begge avsluttet vennskapet mellom hverandre via byens avisspalter. I desember i fjor gikk også partikollega Vanja Terentieff (medlem av kommunestyret og leder for Kultur-, idrett og friluftskomiteen) ut i avisene med innlegget «Meningene til Ridderseth Larsen representerer ikke Høyres syn på samer». Uten at dét har satt noen nevneverdig stopper for den frittalende partisenioren.

Så hvor står Tromsø Høyre nå? Er de komfortable med å bli assosiert til disse åpenbart forutinntatte og fiendtlige holdningene Larsen har til det samiske? Er en stemme til Høyre også en stemme til hennes meninger? Hva mener den mer og mer opplagte ordførerkandidaten deres, Jens Johan Hjort, om dette? Mannen som i løpet av forrige periode ble en viktig og forsonende stemme i nettopp denne debatten, og som i offentlige sammenhenger flere ganger opptrådde ikledt samisk kofte?

Jeg har bodd midt i Tromsø i snart 30 år nå. Byens identitet føles ikke truet overhodet. Tvert imot. De samiske skiltene vil sågar bare være en styrking av denne identiteten, i den grad den vil påvirkes noen vei, og der det heller er gamle holdninger fra historiens skraphaug som forvitrer i takt med samfunnsutviklingen.

Tromsø Høyres identitet ser derimot ut til å være under hardt press, attpåtil fra de indre gemakker. Det bør de snarest rydde opp i, ett år før neste valg.