Jeg har hus, hytte, båt og bil. Det er fryktelig lite synd på meg. Jeg lider ingen nød. Tvert imot. Jeg bader i overflod, sikkert ganske ufortjent også. Når jeg likevel hever stemmen, er det fordi verdens forjævlighet har senket seg over forbruksmennesket Egon det siste året. En slags greatest hits følger her.

For et års tid siden kjøpte vi et nytt kjøleskap til hytta, med levering, i forbindelse med et ditto nytt kjøkken samme sted. La oss kalle firmaet Ihjelkjøp. Ved utpakking av varen så jeg at en plasttopp var knekt i skrufestene, så jeg tok bare med meg plastlokket til Ihjelkjøps avdeling i Tromsø og ba dem – etter å ha stått som en nisse med en kølapp i hånden i 35 minutter - pent om å bestille et nytt. Det skulle de gjøre. Etter noen måneder purret jeg opp, en seanse som sendte meg til et tosifret antall mennesker.

Til slutt viste det seg at Ihjelkjøp ikke kunne levere dette, at de heller måtte sende meg et helt nytt kjøleskap. Forklarte diplomatisk at dette overhode ikke var nødvendig, da skapet som allerede var levert fungerte helt fint, bare at den pyntetoppen i plast var knekt. Men sånn måtte det bli. De lager visst ikke separate plasttopper. Presiserte at de måte ringe ved ankomst av vare, da adressen det opprinnelige skapet var bestilt til var på hytta, der jeg ikke bor fast.

Den siste meldingen nådde åpenbart ikke frem, for noen uker senere ringer det en fyr fra et eksternt fraktfirma. Han stod utenfor hytta med et flunkende nytt skap og lurte på hvor jeg ble av, og jeg var altså i byen, som jeg hadde forklart til et tosifret antall mennesker på telefon. Vi ble således enige om at han skulle levere kjøleskapet tilbake på lageret til Ihjelkjøp i Tromsø. Da jeg senere kom dit for å plukke det opp, var det ingen som skjønte bæret. Ny runde med kølapper og telefoner. Det var som å være inni en Kafka-roman.

Etter noen dager ble feilen oppdaget. Det flunkende nye skapet hadde blitt registrert som retur av det første skapet, altså det med knekt plasttopp, og var dermed sendt til Tyskland for destruering. Dermed ble et tredje skap bestilt. Det forlangte jeg å kjøre ut selv. Jeg begynte å drømme mareritt om berg av nye, urørte og perfekte kjøleskap som ble destruert på et kjøleskapkirkegård på den tyske landsbygda.

Blekkulfen inni meg gråt blod. Men det gikk bra. De slengte sågar på noen penger i et gavekort, for tort og svie. Alles gut osv. Det må likevel være det minst lønnsomme kjøleskapsalget i hele kjøleskapets historie.

Kjøkkenet, med dertil hørende komfyr og platetopp, hadde jeg kjøpt hos et svensk firma. La oss kalle dem PIKKEA. Et halvt år etterpå sluttet plutselig bare platetoppen å virke. Sikringsboksen så bra ut. Det var strøm helt frem, men platetoppen var dau. Dead as dau-dau. I stedet for å be PIKKEA om å komme helt ut til hytta, den ligger en time fra byen, tok vi den med oss til PIKKEAS serviceutsalg.

Etter å ha stått som en nisse med en kølapp i hånden i 20 minutter ble problemet forklart av undertegnede. «Denne dingsen funker ikke, og vi må enten ha en ny eller få denne reparert, det er vrient å være på hytta uten kokemuligheter».

Svaret var av den mer aparte sorten:

«Det er ikke vårt problem, det må du ta med et eksternt firma som har med slikt å gjøre, og de har nummer 22 72 35 XX».

Argumentet om at både platetoppen og hele helvetes kjøkkenet (med montering) var kjøpt hos dem prellet bare av, som vann på ei gås dyppet i stearin og pakket inn i plast. Dette var ikke deres problem. De som tok telefonen på 22 72-nummeret hevdet derimot at dette var noe vi måtte ta med PIKKEA.

Kona mi hadde overtatt stafettpinnen nå. Selv følte jeg for å bare gå ut i skogen og sage i stykker alt i min umiddelbare nærhet; høye trær, kjøkkeninnredninger og selgere hos PIKKEA inklusivt. Denne saken er fortsatt i systemets irrganger. Vi er fortsatt uten kokeplater på hytta. Og vi overlever, det er ikke dét. Sushi er jo godt, og vi har både grill og vannkoker. Vi dør ikke. Men vi dør mest sannsynlig uten en ny platetopp. Nå offentliggjorde de dessuten inneværende uke at de legger ned «service»-senteret i september, sannsynligvis med vår defekte platetopp liggende på lit de parade, som et symbol på undergangen.

Man kan bli paranoid og konspirativ av mindre, men tidligere i år anskaffet vi oss ny komfyr hjemme også. Induksjon og greier. Nå skulle det indukteres og kokkeleres. Ihjelkjøp igjen. Man lærer aldri. Under et år etter kjøpet slo jeg på ovnen for å lage noen ostesmørbrød. På vei til kjøleskapet for å hente ost smalt det bak ryggen min. Det var glassdøra på ovnen som eksploderte.

Det «uknuselige» glasset lå i en dynge som pulver, knust og eksplodert ned i sine enkelte atomer. Ingen dyr eller mennesker ble skadd eller mistet livet. Men det ble kalde brødskiver med ost til kvelds.

En telefon til Ihjelkjøp dagen etter, der det sedvanlige ritualet med å bli sendt mellom et tosifret antall svensker og nordmenn før man fikk snakke med rette vedkommende, genererte svaret jeg har begynt å skjønne at er standard.

«Dette er ikke noe vi kan hjelpe deg med». Det var kona som ringte. Det hjalp lite. «Dette er ikke noe vi kan hjelpe deg med. Du må ringe Bosch, produsenten av ovnen».

Kona mi er i utgangspunktet proffere og vennligere enn undertegnende. Men nå møtte også hun veggen. Hun er fra Gratangen og datter av en selfangstskipper. Temperamentet er så avgjort intakt der i gården også, og mannen i andre enden av røret lekte nå med krefter han tydeligvis ikke forstår. Hadde de vært i samme rom, ville hun mest sannsynlig plantet en hakapik i knollen på ham, og jeg hadde applaudert høylytt og uironisk.

Så var det å ringe Bosch. De har ingen avdeling i Tromsø. Hun ble henvist til et firma i Tromsø som håndterer trøbbel for Bosch fra varer Ihjelkjøp har solgt og som ikke virker, enn si eksploderer når man lager ostesmørbrød. De visste ikke engang om dette ble dekket av garantien. De tvilte.

«Dette kan ha skjedd når dere har fraktet komfyren fra Ihjelkjøp», som ble replisert med at denne frakten faktisk var noe vi også hadde betalt for. Men det var et fjerde firma som hadde kjørt ut faenskapet, eller komfyren, om du vil.

Jeg drev en gang i en fjern fortid ei platesjappe. Gid jeg visste hvordan det kom til å bli. Jeg skulle vært selgeren fra helvete.

«Jaså, så det er et hakk i LP-en med The Beatles du kjøpte i forrige uke. Sorry, jeg kan ikke hjelpe deg, men du kan jo ringe Paul McCartney eller Yoko Ono. De er visstnok hjemme hver tirsdag mellom klokka 07:15 og 07:20. Funker ikke CD-en med deLillos, sier du? Hahaha! Det ikke mitt problem. Det er ditt problem. Du får ringe Philips, det er de som har laget den forbanna teknologien. Kan jeg friste med en minigitar laget i plast til 249 kroner i stedet?».

Jeg la ned sjappa for tidlig. Hadde elsket denne nye måten å drive ansvarsfraskrivende og underholdende – på kundens vegne – business på.

For dette er Det Nye Norge. Forbrukerrettighetene har aldri vært større, og de store og internasjonale firmaene frasier seg alt ansvar, eller de er så digre, så uoversiktlige og så fragmenterte i alle ledd at de i stedet for å gi deg en plastdings ender opp med å kondemnere ubrukte hvitevarer.

Samtidig forsøker de å selge masse rare særforsikringer, få deg til å endre strømleverandør eller forhåndsbetale varer de har liggende digitalt på et eller annet imaginært lager i en galakse millioner av lysår unna.

Skal du ha reparert din forholdsvis nye iPhone, blir den sendt til Nederland, med tre ukers antatt ventetid, mens du får en lånetelefon fra Motorola fra 1992, som går på diesel og ikke vet hva internett er. Bruker du et lokalt firma som fikser det på en halvtime, ryker garantien. Du er fucked either way, som det heter på godt norsk.

Og det har blitt billigere, visst har det blitt billigere, men de billige varene er ikke på lager, og står du der med et akutt behov for fryseskap eller vaskemaskin, og du vet det renner smeltevann utover hele kjøkkenet, mens fire skittentøykurver bugner, ender du opp med en maskin eller et skap som har så mange funksjoner at du må fagbrev i hvitevarer, eller doktorgrad i informatikk, for å skjønne deg på det.

Men du kjøper det, bytter strømleverandør og betaler for forsikringer til potensielle problemer du ikke visste kunne oppstå på et kjøkken eller i et vaskerom. Blir det noe feil, om noe ikke virker, eller sågar eksploderer, har du et problem. Noe kødd med bagasjen din på vei hjem fra ferie? Ring et fjernt nummer og snakk med det firmaet flyselskapet har outsourcet tjenesten til. Så medisinen din ble borte? Synd for deg, syking. Ring Helse Nord eller trekk en kølapp. Fyll gjerne ut dette skjemaet om hvor fornøyd du er når saken er ute av verden. Snakkes om sju skuddår.

Og klart det er morsomt, dette. Jeg ser det. Jeg er heller ikke den det er mest synd på her i verden. Men det er ikke bare de som selger hvitevarer som herjer med folk. Samme bedritne kultur er i ferd med å spre seg inn det New Public Management-styrte offentlige også. Folk som sliter, som stanger i veggen til skattedirektoratet, NAV, sykehuset eller hva det måtte være, blir pælmet rundt i systemet som forsvarsløse kasteballer, der du møter en ny person for hver gang du ringer. Sentralbordet er i flere tidssoner unna, og er du heldig snakker den som tar telefonen norsk.

Vi har blitt så moderne og effektive at vi kveles av egen smarthet.

Ha ei god og fremgangsrik helg.