Kommentar:

Kampen om kjedet

Det er mest spenning knyttet til om Ap klarer å finne en kandidat som kan ta opp kampen mot Høyre, og lage noen skraper i Hjorts politiske teflonbelegg, skriver politisk redaktør Martin Lægland.
leder

Én direktør, én karrierepolitiker og én steinrik eiendomsmogul kjemper om muligheten til å representere Arbeiderpartiet i kampen om Tromsøs viktigste politiske posisjon.

Sist uke kunne iTromsø skrive at den for tiden Brasil-bosatte Innovasjon Norge-direktøren Stein-Gunnar Bondevik kaster seg inn i kampen om å bli Aps ordførerkandidat i Tromsø.

Når nominasjonsprosessen i Ap nå begynner å tilspisse seg, ser det ut til at Arbeiderpartiets nominasjonskomité har tre kandidater å velge mellom: gruppeleder Jarle Heitmann, næringslivstopp Gunnar Wilhelmsen og Innovasjon Norge-direktør Stein-Gunnar Bondevik.

Heitmann er utvilsomt den mest politisk drevne av de tre, med rikelig politisk erfaring fra både lokalt og regionalt nivå. Han har også steget i anseelse for måten han har skjøttet sitt verv som styreleder i Tromsø havn, ved å håndtere en betent konflikt mellom den tidligere havnesjefen og Hurtigruten.

Heitmann har riktignok vært Tromsø Aps hovedstrateg i denne perioden, og målingene har ikke bedret seg stort under hans vakt på rådhuset. Han er kanskje heller ikke den karismatiske og samlende figuren et Ap i motbakke sårt trenger inn mot et tøft valg.

Gruppelederens drøm om å bli partiets nummer én fikk seg en alvorlig knekk da hans eget arbeiderlag – Sentrum a-lag – vraket han som toppkandidat dagen etter han offentliggjorde at han ønsker topplasseringa. Likevel er han på ingen måte ute av racet.

Gunnar Wilhelmsen er en «self made» Tromsø-mann. Han er ingen forvalter av «gammelpenger», men har med teft og kunnskap bygd seg opp i Tromsø, både med egen forretning og formue. Wilhelmsen er ikke bare rik. Han er regnet som en mulig oppkjøper av TIL, Nord-Norges kanskje sterkeste merkevare, noe som sier sitt om hans posisjon i Tromsø.

Wilhelmsen har unektelig et stort hjerte for byen, slik han har vist med sitt engasjement for idretten og kulturen i byen. Det er heller ikke mange i Tromsø som kan skryte på seg halvparten så stort nettverk som «Mr. Tromsø».

Wilhelmsen sitter på en dyp, egenervervet kunnskap om byen, og er ikke finpolert i noe partiapparat eller på AUF-kurs. Samtidig mangler Wilhelmsen også den politiske erfaringen de andre kandidatene sitter på.

Det samme gjorde Jens Johan Hjort da han var Høyres ordførerkandidat i 2011. Selv om han ble en svært populær ordfører, førte hans manglende politiske fingerspitzgefühl til at Høyre ble dypt splittet etter et uryddig kuppforsøk på partiets nominasjonsmøte. Det er fort gjort å overvurdere sin egen politiske innsikt, noe aviskommentatorer vet alt om.

Stein-Gunnar Bondevik har en periode bak seg i Tromsø kommunestyre som endte i en voldsom utblåsning om hvor dårlig det står til i Tromsø-politikken. I et krast leserinnlegg publisert på nordnorskdebatt.no sparket han både til høyre og venstre og refset den politiske kulturen i Tromsø.

Det er nok derfor nødvendig å minne Bondevik på at ikke mye har endret seg siden den gang. Man har riktignok klart å få til et bompengeforlik på tvers av nesten alle partier, men der stopper også samarbeidet. Ennå er det et tøft politisk miljø, og det er ikke mer enn et par måneder siden Tromsøs politiske miljø ble beskrevet som «hatsk» av SVs Gunnhild Johansen.

I tillegg til erfaring fra kommunestyret i Tromsø har Bondevik høy «standing» internt i Arbeiderpartiet, erfaring som en dreven kommunikasjonsmann, og kan også smykke seg med å ha vært mangeårig president i Volleyballforbundet.

Begge Gunnar-ene kan nok trygt plasseres på høyresiden i Ap. Det gjør også behovet større for å ha en velgerappell for å nå venstresiden og ikke lekke for mye til SV og Rødt, slik partiet gjorde i 2015. Partiet bør derfor sørge for å ha en sterk kvinnelige varaordførerkandidat, godt forankret på den politiske venstresiden.

Aps Ragni Løkholm Ramberg hadde vært det mest åpenbare valget, hadde det ikke vært for at hun har varslet at hun ikke ønsker gjenvalg.

Etter å ha opplevd et stort mannefall denne perioden er Ap avhengig av omfattende nyrekruttering. Slik det politiske landskapet ser ut skal det bære godt for Ap om de skal klare å berge makten. De bør derfor nominere en ordførerkandidat som er villig til å gjøre en innsats for partiet i fire år – også i opposisjon.

Det er enkelt å skjønne at Gunnar Wilhelmsen har lyst å bli ordfører. Det er omtrent det eneste han ikke har gjort i byen. Men er han villig til å sitte i formannskapet eller være gruppeleder for fire år i opposisjon?

Det er en lang, tung tilværelse for noen som kommer fra næringslivet og er vant til handling. Det bør både han og de andre kandidatene tenke nøye over før partiet bestemmer seg.

Alt ligger an til at Høyre lander på Jens Johan Hjort som Høyres kandidat. Det er på ingen måte sikkert at han klarer å gjenskape tidligere suksess. Derfor er mest spenning knyttet til om Ap klarer å finne en kandidat som kan ta opp kampen mot Høyre, og lage noen skraper i Hjorts politiske teflonbelegg som har gjort at alle vanskelige saker har prellet av han.

Mens forrige valgkamp var uten de store spenningsmomentene etter at nominasjonskampen var gjennomført, ligger det nå an til både et spennende oppgjør i Arbeiderpartiet, og noe som kan bli en tøff kamp mellom høyre- og venstresiden.

Selv om Høyre ligger godt an på målingene nå, er ingenting avgjort ennå. Vi skal ikke lenger tilbake enn forrige valg, der Jonas Gahr Støre lå an til å bli en åpenbar seierherre ett år før valget – før alt raknet.

Derfor er det mye som ligger til rette for at vi vil bli vitne til en tøff kamp i 2019.