Da oppslutningen var på det laveste, og sperregrensen begynte å se ut som en fjern drøm, fant Knut Arild Hareide tiden moden for å be partiet vurdere om de heller burde samarbeide med venstresiden. Selv et forslag om vinmonopol på hvert gatehjørne ville ikke greid å skape mer høylytte protester langs bibelbeltet.

I Troms har KrF lang erfaring med å samarbeide med Arbeiderpartiet – både på fylkes- og kommuneplan. Andre steder sitter et slikt samarbeid mye lengre inne. I enkelte fylker ville det rett og slett vært totalt utenkelig.

I KrFs stortingsgruppe er fem av åtte tilhengere av å gå inn i regjering med Høyre, Venstre og Frp. Det er mye som tyder på at forslaget til Hareide vil få en svært trang fødsel der, om det ikke bare ender med krybbedød. Likevel har ti ganger flere meldt seg inn i KrF etter talen til Hareide, enn dem som har meldt seg ut, så muligens har hans synspunkter større støtte blant folk.

Hareide har virket mindre og mindre sikker på sin høyredreining for hver korsvei. Ved stortingsvalget i 2017 var det lenge uavklart, før han i siste liten hellet mot å støtte de blåblå. Å sitte i regjering med dem virket imidlertid utelukket. Særlig Fremskrittspartiets holdninger rundt bistand, alkohol og innvandring gjør et regjeringssamarbeid umulig, ifølge ham.

Knut Arild har særlig vært i tottene på Sylvi Listhaug (Frp). Det er ikke lenge siden Frps nestleder snakket om at Hareide «sleiket imamer oppetter ryggen». Hun har heller ikke vært nådig med KrF de siste dagene.

På samme måte som Hagen i sin tid hatet Bondevik, har Listhaug foraktet Kristelig Folkeparti. Hennes flørt med det kristne og pietistiske Norge har vart lenge. Hun er mot homofilt ekteskap og pro Israel, Hareide har derimot gått i Pride-tog og flere ganger vært kritisk til israelsk aggresjon.

Selv om det sikkert ikke er hele forklaringen, har nok et KrF i fritt fall påvirket «timingen» for utspillet. Med bare tre prosents oppslutning på siste meningsmåling (Ipsos MMI for Dagbladet 27. september), er tiden moden for å diskutere om man styrer mot rett kurs. At partiet har blitt usynlig i debatten, er åpenbart. Hvorvidt det også betyr at man bør skifte side politisk, er ikke fullt så krystallklart for alle.

Det er fire momenter som vil gjøre et sideskifte problematisk for partiet:

• Diskusjonen rundt dette vil kunne ende med at KrF rett og slett deles i to. Selv om Hareide skulle vinne fram med sin linje, vil partiet etter all sannsynlighet oppleve en utvandring på linje med Moses’ fra Egypt, med påfølgende tiår med surring i ørkenen. Venstre og Det liberale folkepartiet måtte i alle fall lide i lang tid etter splittelsen som kom over EF-spørsmålet i 1972. 16 år tok det før de igjen ble samlet.

• Hvis KrF tror at deres lave oppslutning er fordi de ikke er i regjering og påvirker, bør de minnes om at Venstre på samme meningsmåling var helt nede på 2,3 prosent. Det er svært få eksempler på at regjeringssamarbeid har vist seg gunstig for oppslutningen til et lite parti. Dette med mindre de får gjennomslag i viktige kjernespørsmål, noe som langt fra er sikkert, verken om de svinger til høyre eller venstre.

• Skal KrF først være med og felle regjeringen, har Sp og SV i Troms vært klare på at det betyr omgjøring av vedtaket KrF akkurat har støttet om sammenslåing av Troms og Finnmark. Dette understreket både Torgeir Knag Fylkesnes (SV) og Sandra Borch (Sp) i onsdagens iTromsø. Det er mulig saken ikke er så viktig for KrF, men at det vil føre til en nasjonal brottsjø og komplikasjoner på alle bauer og kanter, er helt sikkert. Vel var de klare for å stå på barrikaden for en kjernesak som røykeloven, men er Hareide berett på å bli kjent som «mannen som veltet regionprosessen»?

• Fellingen av den første Bondevik-regjeringa, i mars 2000, skjedde på en sak som ikke hadde særlig støtte blant folk. Sentrumsregjeringen nektet å følge Arbeiderpartiets og Høyres krav om å endre forurensningsloven, dersom dette viste seg nødvendig for å kunne utbygge gasskraftverk basert på allerede eksisterende teknologi. Selv om Arbeiderpartiet gjennom dette fikk regjeringsmakten, var beslutningen så upopulær at den bidro til at Ap tapte valget høsten etterpå.

Velter man regjeringen på et tidspunkt den har rimelig god støtte i folket, kan denne historien fort gjenta seg. Er det ikke bedre å vente til regjeringens popularitet er inne i en bølgedal, eller til man i det minste har en klarere «vinnersak»?

Som det ligger an nå, vil KrF etter all sannsynlighet bli skadelidende på sikt, uansett utfall.

Var det nå så lurt å dunke på den der bikuben, Knut Arild?