Kommentaren

For ei politisk betasuppe

Det er ikke kjedelig i tromsøpolitikken. Ikke for oss som står utenfor og ser på iallfall.
leder

Hvordan livet føles på innsiden kan man saktens spørre seg om. Nær sagt uansett hvor du befinner deg i det politiske landskapet.

Denne uka startet med den nyslåtte ordførerkandidaten til Frp, Bjørn-Gunnar Jørgensen, og hans ultimatum inn mot valget neste høst. Frp er imot bompenger. Derfor er det helt uaktuelt å søke politisk kompaniskap med partier som vil støtte innføringen av utysket. For å understreke alvoret proklamerte Jørgensen at de ikke vil inngå et samarbeid med Høyre om de ikke også legger seg på samme linje.

Bompenger er upopulært blant store deler av velgermassene, men også i de politiske kretser som skal meisle ut kampsaker inn i det kommende valgåret. Problemet med denne saken er at bompenger er et kriterium for å få byvekstavtalen gjennom, et samferdselsprosjekt som ikke vil la seg gjøre uten økonomisk støtte fra regjeringen, der Frp selv sitter med samferdselsministeren.

Å kjempe for økte utgifter som flatt rammer alle er aldri en vinnersak. For noen. Og i særdeleshet ikke for et parti som historisk sett ble tuftet på nettopp en politikk «til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». Det er selve DNA-et i Frp, og således er deres motstand mot å vedta bompenger i Tromsø helt hånd i hanske med deres grunnleggende ideologi.

Det spesielle her er at Frp, med viten og vilje, ønsker å gjøre seg selv til et ensaksparti, at hele det politiske samarbeidet på borgerlig side står og faller på hvorvidt det blir bompenger eller ikke i Tromsø. Når de allerede vet at dette er noe de resterende partiene i kommunestyret har blitt enige om å holde seg for nesen og stemme for, er garantien for borgerlig kollaps entydig.

For det er Høyre og Jens Johan Hjort de her vil til livs, og som de etter alle solemerker ønsker å erklære som hovedfiender i det kommende valget. Denne planen ser de nå ut til å lykkes godt med. Jørgensen sier sågar at Frp indirekte heller vil støtte et Ap ledet av Gunnar Wilhelmsen, enn et Høyre som vil innføre bompenger. Selv om Gunnar Wilhelmsen også er en garanti for innføring av bompenger. For ei politisk betasuppe. 

Høyres ordførerkandidat, Jens Johan Hjort, er ikke vanskelig å by opp til verbal krig. Han har lenge hatt et personlig problem med Frp. Da han gikk av etter sin forrige periode som ordfører, tok han et knallhardt oppgjør med dem.

«Jeg mener i det hele tatt at vi verken på lokalt eller nasjonalt plan burde gå i koalisjon med Frp. […] Det handler rett og slett om at deres politikk og verdisyn er for langt fra mitt eget», skrev han da. I sitt annonserte comeback tidligere i år måtte han moderere dette noe.

Skal han bli ordfører, er han helt avhengig av et borgerlig samarbeid med Frp og Jørgensen, slik også Erna Solberg har måttet tygge i seg kompromisser og edle prinsipper for å få et samarbeid med Siv Jensen til å fungere, og for å holde Jens og Jonas unna statsministerstolen.

Nå åpner også Hjort for et samarbeid med sentrum og Arbeiderpartiet. For Aps ordførerkandidat, Gunnar Wilhelmsen, må dette være en temmelig bisarr og underholdende situasjon å forholde seg til. Man kan saktens høre lyden og kjenne lukta av popcorn fra Aps kontorer i Vestregata.

Det var neppe dette Wilhelmsen hadde forespeilet seg da han sa ja til å stille som Aps førstekandidat, at han skulle møte en splittet borgerlig opposisjon, der både Frp og Høyre beiler rundt ham med frierier om samarbeid. Vi har knapt blitt vant til hvem kandidatene er, og vi har allerede hatt en ordførerduell mellom Hjort og Wilhelmsen. Det kan bli en tid til neste.

En av de mest tynnslitte klisjeene i norsk politikk, er at Høyre og Ap er den mest opplagte og mest stabile konstruksjonen i en flerpartikoalisjon. Og det kan jo hende at Hjort tenker at når dette har funket i Fylkesrådet, må det da pinadø også kunne funke i kommunepolitikken.

Men der i gården er det et helt annet konfliktpotensial. I et kommunestyre er et samarbeid mellom Ap og Høyre en helt fjern tanke. Man kan jo bare tenke seg hva erfarne politikere i begge leirer mener. Det vil være en prosess verre enn å slå sammen erkerivaler i fotballverdenen. Mye verre, faktisk.

Derfor er utspillene til både Frp og Høyre mer å anse som trusler mot hverandre enn reelle kjærlighetserklæringer til begge partis historiske hovedfiende i politikken. Ap og Høyre representerer, hvor like de enn måtte oppfattes på utsiden, politikkens anstendige motpoler.

Grasrota i Frp, landet over, begynner å bli lei og sliten av å spise kameler og forholde seg til festbremser i Høyre. Mange av dem savner et liv i opposisjon, der de kan hytte med neven og klage på skatter, avgifter og offentlige inngrep. Og bompenger. Dette er en mulighet de automatisk fratas om de selv er med på å innføre dem, og dette vet de selvsagt.

Hvis de nå ikke firer, og altså trekker sitt ultimatum til Hjort, er det dermed denne posisjonen de seiler inn i valgkampen med, med åpent sinn og full viten og vilje.

Hvordan dette mottas sentralt kan man jo også spørre seg. Tromsø er en symbolsk viktig by å ha ordføreren i, og med et ideologisk brudd, og en frontal krigserklæring mellom Erna Solbergs viktigste samarbeidspartner allerede i november, er det lett å se for seg en frustrert Erna.

For disse holdningene eksisterer ikke bare i Tromsø Frp. Og de har bitt seg ut med Høyre før. Som da Carl I. Hagen i 1986 kastet Kåre Willochs regjering og fikk innsatt Gro Harlem Brundtland, på grunn av bensinprisen.

Privatbilismen splitter åpenbart mer enn noe annet.