Hvorfor nominerer ikke Høyre bedre kandidater?

Tromsø er den store taperen når Troms og Finnmark Høyre skal nominere kandidater til fylkesvalget. Det kan de takke Tromsø Høyre for, skriver politisk redaktør Martin Lægland.
leder

Lørdag samles Troms og Finnmark Høyre for å nominere sine kandidater til valget for den nye Troms og Finnmark-regionen. Den foreslåtte toppkandidaten er skånlendingen Christine B. Killie, mens andrekandidaten er Jo Inge Hesjevik fra Porsanger. Sistnevnte har stått som en enslig bauta og forsvarer av regionreformen i Finnmark, og basert på innsats er det neppe mange som fortjener en renominasjon mer enn han.

Deretter må vi helt ned på femteplass for å finne en Tromsø-kandidat på lista. Der finner vi tidligere fylkesrådsleder Line Fusdahl. Hun var Tromsø Høyres kandidat til å toppe lista, etter hun vant kampvotering mot sin tidligere politiske rådgiver, Tor Arne Morskogen. Han er foreslått på en 12. plass. På 8. plass finner vi Cecilie Mathisen som studerer i Tromsø, men kommer fra Balsfjord.


Kommentar:

Torgeir Knag Fylkesnes bør inn i SVs ledelse

Det vil være uklokt av SV om de ikke velger Torgeir Knag Fylkesnes som nestleder, skriver Martin Lægland.

 

I Tromsø Høyre murres det nå over at man ikke har fått flere plasser blant de øverste kandidatene. Men Tromsø Høyre har seg selv å takke. For i Tromsø prioriterer partiet overhodet ikke fylkespolitikken, men lar heller sine sterkeste og dyktigste politikere forbli i kommunepolitikken. Når Tromsø Høyres førstevalg til valglista er Line Fusdahl og Tor Arne Morskogen, to politikere som ikke har hatt noen fremtredende roller i Høyre de siste årene, og som ikke klarer å skape engasjement om sine kandidatur internt, er det ikke rart Tromsø blir avspist med dårlig representasjon.

Fusdahl har gjort en respektabel jobb for Tromsøs kulturliv over flere år, og særlig som sjef for Nordlysfestivalen. Under hennes ledelse har festivalen blitt aktuell for et mye større publikum enn den var for kun et par år siden, og fått en helt annen status i byen.


Kommentaren:

Æsj, det er valgflesk på skolematen

Kjendiser, gratis skolemat, parlamentarisme og ny ungdomsskole. Arbeiderpartiet tar mange friske grep før valget.

 

Men ser vi på hennes innsats på fylkestinget, og om vi forsøker å minnes hennes tid som fylkesrådsleder (2014-2015), er hun kanskje en av Nord-Norges mest anonyme og forglemmelige politikere. I alle fall blant som har vært i fremtredende posisjoner.

Et søk i medieovervåkingstjenesten Retriever viser at Fusdahl har vært nærmest usynlig på fylkestinget denne perioden. Stort bedre var det ikke mens hun var fylkesrådsleder. Fusdahl er omtalt i pressen 25 ganger eller færre – årlig – siden 2016. Det er rent imponerende, med tanke på at Troms og Finnmark fylke har vært midt i både lokal- og riksmedienes søkelys det siste året. Hun og resten av Troms Høyres fylkestingsgruppe har overlatt til fylkesrådsleder Willy Ørnebakk (Ap) å forsvare regjeringa i den særdeles upopulære saken.


Kåseri:

Fårikålens forbannelse

Mener det ligger en viss forbannelse over denne kulinariske eksessen. Og det har med ingredienser å gjøre.

 

Ikke at en politiker skal dømmes på synlighet alene, men for å være en tydelig opposisjon, er man nødt til å fronte partiets politikk offentlig. Fusdahl har også vært leder av utdanningskomiteen på fylket de siste tre årene, uten at hun har klart å gripe fatt i mulighetene posisjonen gir.

Erlend Svardal Bøe har vært misfornøyd med innsatsen til sine partifeller på fylket. På et møte i høst, da Tromsø Høyre skulle foreslå sine kandidater til fylkestingslista, refset han sine egne:

«Vi må bli mer synlig i fylkestingspolitikken. Slik det er nå kommer vi ikke godt nok fram i mediene som et korrektiv til dem som styrer nå.»

Bøe har rett. Fusdahl fremstår verken som et korrektiv til dagens regime eller som en naturlig lederkandidat. Det er ikke enkelt å bli klok på hva som er Fusdahls politiske visjon, hvis den i det hele tatt finnes.


Kommentaren:

Åpnet for storkoalisjon – fikk frontkollisjon

At Jens Johan fortsatt engasjerer, er i alle fall klart. Hvorvidt det bidrar til å samle høyresiden er derimot ytterst tvilsomt, skriver Stig Jakobsen i sin leder.

 

Tor Arne Morskogen hadde også ambisjoner om å toppe fylkestingslista for Troms og Finnmark Høyre. Han har en sjelden stor arbeidskapasitet, og lidenskap for partiet Høyre. Men internt er han omstridt, og hans kritikere i eget parti beskriver han som en bedrevitende maktpolitiker det er vanskelig å samarbeide med. Han blir også utpekt som av arkitektene bak den mislykkede parlamentarismen Tromsø kommune hadde mellom 2011 og 2015.

Både Fusdahl og Morskogen sees nok på som ressurser internt i partiet. Men ingen av dem er velgermagneter, og begge vil slite i en nominasjonskamp med å kapre noen lederposisjon på fylket, i konkurranse mot toppolitikere fra hele Troms og Finnmark.

Når Tromsø Høyre kun nominerer «benkeslitere», mister de innflytelse i regionpolitikken. Det kan få store konsekvenser når Troms og Finnmark skal slås sammen, og oppgaver skal fordeles mellom byer og tettsteder. Hver fylkestingspolitiker kommer til å kjempe for sitt hjemsted, men hvordan blir utfallet om Tromsø ikke er representert med tydelige stemmer?


KrFs høyrevridning kan åpne Aps dør til Rødt

Alt ligger til rette for at Arbeiderpartiet kommer til å definere seg tydeligere som et venstresideparti, etter avvisningen fra KrF, skriver politisk redaktør Martin Lægland.

 

Tromsø Arbeiderparti har valgt en helt annen tilnærming, og nominert en av deres profiler, Marta Hofsøy, for å tale Tromsøs sak. Her har Høyre noe å lære.

Finnmark har motsatt seg sammenslåingen fordi de har fryktet at Tromsø skal ta for mye plass og få for mye makt. Ironisk nok kan det nå ligge an til at det motsatte blir tilfellet, og at Tromsø blir strippet for representasjon og reell innflytelse. At Tromsø får en marginal representasjon på det nye fylkestinget sammenlignet med folketallet, virker allerede klart. Ikke at det blir noen stor forandring fra dagens situasjon på Troms fylkesting.

I resten av landsdelen er det en utbredt oppfatning at både folk og politikere i Tromsø har en helt egen «Tromsø-arroganse». Man kan mistenke dem for å ha rett, når et av våre største partier kun er interessert i å drive politikk i Tromsø kommunestyre, og vegrer seg for å bidra i regionpolitikken.

Høyre står allerede i fare for å bli svekket i Finnmark til valget, ettersom regjeringa og kommunalminister Monica Mæland (H) har tvunget igjennom en svært upopulær regionreform. Det blir derfor enda viktigere for Høyre at de klarer å mobilisere velgere i Troms og Tromsø. Da er det uforståelig at partiet ikke stiller med sterkere Tromsø-kandidater, når oppgaver skal fordeles i den nye regionen.