Denne kommentaren var opprinnelig på trykk 7. januar 2019, og er nå publisert på nytt til glede for nye lesere.

Hvis man ikke er Manchester United-supporter fra Kristiansund, og sier noe som ikke er en uforbeholden hyllest av det ovennevnte, følger gjerne jante-ropene og mistankene om misunnelse og manglende raushet hakk i hæl.

Det får så være. At jeg holder med det samme engelske laget Ole Gunnar Solskjær selv gjorde før han dro til England som spiller, får jeg heller ikke gjort noe med. Men nå begynner det å bli nok tullete tolkninger av denne suksesshistorien.

Jeg er uansett ikke blant dem som synes det er helt sinnssykt at norske medier omtaler dette. At en nordmann blir midlertidig manager for en av de største, rikeste og mest suksessrike fotballklubber i verden er selvsagt en nyhet. Det ville vært direkte idiotisk om ikke dette ble viet plass og sendetid.

At Solskjær har vunnet fem kamper med Manchester United er isolert sett ikke spesielt oppsiktsvekkende. Det som derimot er oppsiktsvekkende er i hvilken forfatning klubben var da Solskjær ble utpekt som vikar.

Med en av verdens dyreste spillerstaller, satt sammen av det enkeltmennesket som har brukt mest penger på spillere i hele idrettens historie, var det selvsagt helt katastrofalt at de etter 17 serierunder lå 19 poeng bak serieleder og erkerival Liverpool, med null plussmål og nærmere nedrykk enn tabelledelse, etter å ha tapt 3-1 mot sistnevnte.

Man skal bare tilbake til våren 2013 sist de vant ligaen, med 11 poengs margin, attpåtil med et relativt ungt lag. Tre managere, og mange milliarder investert i nye spillere, senere var det bare rør og kaos, sinte supportere, spydige eksspillere og hånende rivaler. Noe måtte gjøres.

Mye tyder på at det å hente Solskjær ikke var et dumt valg. Fem seiere er dessuten fem seiere. Og selv «lette» kamper (som disse på papiret var) skal vinnes. Men kan vi ikke la dette være det det faktisk er, nemlig at Solskjær har hatt en bra start på sitt midlertidige managervikariat for Manchester United? Trenger vi gjøre dette til noe mer? Det trenger vi tydeligvis.

Én sak er svulstige sportskommentarer med flere linjeskift enn ord. Dagbladets Morten Pedersen skriver om ansettelsen så man kunne tro det var snakk om Jesu tilbakekomst.

«Han ble valgt fordi han er Ole Gunnar Solskjær.

En ekte sønn av klubben» (22/12)

«De trenger en vennlig sjel. De trenger en alle kan samles om.

De trenger en som aldri en gang ville tenkt tanken, uansett, om å sette seg selv eller sin egen agenda foran klubben. De trenger en legende» (20/12, av plasshensyn gjengitt uten linjeskift).

VGs Trond Johannesen, på sin side, nøyde seg med å plassere Solskjærs jobb over sjefsstillinger i NATO og FN.

Og er man sportskommentator, må man kanskje få lov til å leke poet når en slik begivenhet finner sted. At en NRK-ansatt stilte seg opp langs veien utenfor Manchester med et skilt som oppfordret alle bilister som liker Solskjær om å fløyte, var også mulig å le av. Det er sikkert kastet bort lisenspenger på dummere saker, selv om jeg ikke kommer på noen i farta.

Det som derimot blir fullstendig tullete er når folk i næringslivet prøver å sette Solskjærs foreløpige suksess inn et mye større perspektiv. I helgen hadde Julie M. Brodtkorb, administrerende direktør MEF, og tidligere statssekretær og stabssjef ved Statsministerens kontor, en kronikk under tittelen «Solskjærs metode» på NRK Ytring. Den kunne vært fremført som en revysketsj, der patriotisk beruselse etter nordmenns suksess i utlandet skulle latterliggjøres.

Under mellomtittelen «Lederbragd», skriver hun følgende: «Jeg har tatt meg selv i å begynne å følge med på hva som skjer i Premier League. Det er utelukkende Ole Gunnar Solskjærs fortjeneste, for det han har gjort i de siste ukene er en lederbragd».

Med sin ferske og nyvunne interesse for engelsk fotball føler hun seg kompetent nok til å trekke ut tre faktorer fra Solskjærs fire seiere (den femte kampen var ikke spilt da kronikken ble skrevet) som hun mener «alle tre er direkte overførbar til ledelse av bedrifter i Norge».

Disse faktorene er som følger:

1: Positiv.

2: Forståelig.

3: Kjærlighet.

Hvert punkt har en svulstig forklaring. Det er alltid masse punkter i slike fremlegg, akkurat som masse kommunikasjonsrådgivere og andre eksperter mente at Norge hadde masse å lære av Island og deres midlertidige suksess i fotball. To år senere har vi lært at det var lurt å ansette treneren deres som norsk landslagssjef. Nå har de blitt dårlige igjen. Ikke så mye å lære da.

Dette er identisk med dem som tror de kan løfte bunnlinja i bedriften ved å høre på «vinnerskaller» som snakker om nettopp «vinnerskaller» og «godfot». De som snakker om at «Det er viktig å sette seg umulige mål, for det umulige er mulig og tar bare mer tid». Foredrag som «Han kjempet seg gjennom kreften. Hør hvordan du kan gjøre din bedrift til en markedsvinner».

Eller «Måten du er på i medgang avgjør hvordan omgivelsene vil dømme deg i motgang», som Brodtkorb skriver, i tillegg til å skrive masse om framsnakking. Hun nevner framsnakking mange ganger. Det har hun lært av Solskjær.

Et enda mer aparte innlegg, forfattet av Master of Management, Vegard Rooth, kan leses her, under tittelen «Vil Ole Gunnar Solskjær lykkes som interimleder»? Jeg anbefaler umiddelbar tilgang til brennevin under lesning.

Solskjær skal selvsagt frifinnes for denne sumpen av hulhet. Men dette eplekjekke floskelkjetteriet må man slutte med. Norske bedriftseiere har ikke en dritt å lære av måten Solskjær har ledet et fotballag på i fire eller fem kamper.

De kan selvsagt se at det å være en selvrettferdig og sosialt dysfunksjonell psykopat ikke nødvendigvis er den beste måten å lede et fotballag på, slik Ole Gunnars forgjenger var, men der stopper det. Ikke lat som det er noe mer. Vi kan ikke leve av Ole Gunnar Solskjær når olja tar slutt.

Det er flott med kjærlighet, positivitet og forståelse, men vi kommer nok uansett ikke forbi rakkerne hardt arbeid, talent og flaks i fremtiden heller. Så kan de som vil studere «Solskjær-tabellen» og la den danne en ny tidsregning for fotball og bedriftskompetanse. Det er jo i oppgang det går oppover.