Kommentaren

Trafikk og butikk på ville veier

Folk lemlestes og dør langs veiene våre. Trøsten får være at vi får billige varer i retur.
leder

Vinter, vanskelige kjøreforhold og meldinger om trailere som har havnet utenfor og på tvers av veier. Man kan stille klokka etter det, for dette skjer i eningen fra høst til påske. Nyhetsbildet, og særlig her i nord, preges sterkt av dette over halvparten året.

Vi har i mange år vært vant med at dette skjer i sentrale strøk, med busser og diverse lastebiler. At veier blir sperret og trafikkork oppstår. Det er irriterende, men også gjenstand for humor på andres bekostning.

Det er også lett å bli blasert av slikt, at det til slutt skjer så ofte at man ikke reflekterer noe videre over det. Men det ligger et bekmørkt alvor under her. For dette er ikke i kategorien der man ler av folk som glir på glatta eller ikke kommer seg opp en bakke med dårlige dekk. Dette er historier om lemlestelse, død og dertil hørende angst for å sende sine nærmeste og seg selv ut i trafikken.

Intervjuet med moren Ramona Lind, som forteller om sin hardt skadde sønn Charlie, som svever mellom død og liv, er hjerteskjærende. En 22-årig student på vei til kjæresten i Tromsø, fra juleferie på hjemstedet Sortland, som bare var på feil sted, til feil tid, og som møtte et vogntog i egen veibane.

Fortvilelsen og sinnet Ramona bærer er selvsagt vanskelig å sette seg inn i, men alle som har vært ute på landeveien de siste årene skjønner dessverre så altfor godt hva hun snakker om.

Et vogntog i feil kjørefelt er noe ingen kan forsikre seg mot. Bilbelte, sikrere biler, airbag, fornuftig adferd i trafikken og ferdsel innenfor fartsgrensa. Vel og bra alt sammen, men det nytter overhodet ikke i møte med løpske kjøretøy på opptil 20 meter, med vekt på opptil 50 tonn. Du er sjanseløs. Og dette går ikke lenger.

Selv om restriksjonene for hva man godkjenner av dekkvalitet på norske vinterveier ble justert for tre år siden, har det mer kosmetiske følger, enn det ordner opp i problemet. For så lenge fullastede trailere får sveipe over grenseovergangene og rett inn på norske veier, kommer de til å fortsette å skade og drepe uskyldige folk. Midtdelere og fartshumper til mange milliarder er vel og bra, men de kan ikke settes opp over hele det langstrakte landet, og de vil heller ikke hindre alle ulykker.

Spørsmålet mange – med rette – stiller seg er selvsagt hvorfor det ikke innføres strengere kontroll av kjøretøy. Hvorfor dette bare får fortsette, når alle som ferdes langs landeveien ser hvor sinnssykt det er, er virkelig vanskelig å fatte. Politi og tollvesen har ikke folk og ressurser nok til å sluse samtlige vogntog gjennom nitide og omhyggelige kontroller. Et prisanslag på dette kommer ikke engang til å bli gjort av Samferdselsdepartementet.

Akkurat som det heller ikke er noe reelt krav fra Nord-Norge-benken på Stortinget om å få jernbane videre nordover fra Fauske. Det bor for lite folk her oppe, husker jeg statsminister Erna Solberg sa for bare to år siden.

Hun er ikke alene om å forfekte denne feilslutningen. «Det er så kronglete natur. Det blir så teknisk utfordrende. Det er så vanskelig. Det er så tungt. Det blir så dyrt», er andre omkved vi stadig får servert når jernbane i nord kommer på bordet.

I 2011 gjorde Jernbaneverket noen grove anslag av kostnaden for utbyggingen av Nord-Norge-banen. Prisen ble den gang anslått til maks 60 milliarder kroner, for å forlenge jernbanen fra Fauske til Tromsø. Det er ikke småpenger, men likevel penger vi har, og som vi kan bruke. Vel å merke om det er politisk vilje til det. Bare Bergensbanen alene hadde kostet et helt statsbudsjett da den ble åpnet i 1909, i et fattig Norge med nyvunnen selvstendighet, men med visjonære politikere. Å bygge jernbane, eller ikke, er noe vi bestemmer selv.

At godstrafikken til sjøs mer eller mindre er lagt ned gjør ikke saken bedre. Faktorer som befolkningsvekst og forventninger om økt produksjon i oppdrettsbransjen kan også legges til. For tungtransporten på norske veier kommer bare til å øke ytterligere i årene fremover. Det er allerede over en million av dem som ruller over grenseovergangene våre hvert år. Anslag for de neste 10 årene er omtrent femti prosent økning. Mer kontroller eller ikke, at dette vil gjøre trafikken proporsjonalt farligere er iallfall helt sikkert.

Det er lett å bli sint på myndighetene for dette. At de ikke gjør mer. At de ikke tar mer ansvar. At de ikke bare stopper galskapen. Uskyldige mennesker dør på vakt til ene regjeringen etter den andre. Det er selvsagt både deprimerende og forstemmende. Men det er ikke bare myndighetene alene som er ansvarlige for dette.

Vi er ikke så glade i å snakke om dette, men det stadig økende forbruket av varer fra oss, altså befolkningen, er dessverre også en del av problemet. For vi skal ha billig mat, billige møbler og billige klær. Og nye kjøkkeninnredninger, hytter, biler og alt annet – fordi vi synes vi fortjener det, og har råd til det.

En del av dette bildet er også sosial dumping, der utenlandske tungtransportsjåfører med luselønn langt unna norsk tariff er en del av det som bokstavelig talt holder hjulene i gang i vår velsmurte og forbrukstunge privatøkonomi, så vi kan fortsett kjøpefesten, både når det er jul, Black Friday, Singles Day og hva det nå heter alt.

Folkekravet om IKEA til Tromsø bør i så måte vekke vel så mye bekymring, som det vekker glede av en potensiell kjøpefest. For varene vil måtte komme velsignet av lave transportkostnader fra folk som bokstavelig talt ikke er skodd for norske forhold. De kan ha kjetting av høy kvalitet med seg, men være ute av stand til å montere dem. De kan ha godkjente dekk, men mangle evnen og erfaringen til å kjøre på is og snø. Da vil selv ikke hyppige kontroller hjelpe.

Vi kan ikke gjøre dette til en kamp mot utlendinger. Dette er en villet politisk utvikling. Samferdsel er politisk styrt, og derfor må det legges press fra oss i nord her. Var dette tematisert på konferansen «Nord i Sør» forrige uke? Og hva med den pågående NHO-årskonferansen? Der er for øvrig slagordet #viogverden.

Nord-Norge er også en del av dette vi-et. Nå må de våkne sørpå.