Kommentaren

De som brøyter gjør jo bare jobben sin

– De får betalt for noe de med viten og vilje har takket ja til å gjøre uansett.
leder

Det ovennevnte mantraet er noe av det dummeste jeg hører. Ja visst er det kult, fascinerende og imponerende med folk som oppofrende stiller seg disponibelt til rådighet for å hjelpe andre, i fritiden eller feriene sine. Folk som bedriver veldedighetsarbeid og setter andre foran seg selv. De vokser ikke på trær, og jeg beundrer hver og én av dem.

Men det finnes også masse folk som «bare gjør jobben sin», men som selv innenfor denne dealen mellom lønn og innsats utretter noe ekstra for fellesskapet. Jeg kunne ramset opp utallige forskjellige her, men akkurat i disse dager er det all grunn til hylle de som brøyter veiene for oss. For en gjeng.

Det har lavet ned her i nord de siste ukene. Rekorder tangeres. Det brøytes. Snøen vokser oppover husveggene. Og det brøytes. Det snør om kvelden, når man måker unna en gangvei til ytterdøra. Og det brøytes. Om morgenen er det snødd igjen, og man rydder unna en ny tørn, eller får hjelp av gode naboer. Og det brøytes.

Snakket med en kollega om det her i dag, hvordan vi gjennom sosiale medier blir mer og mer smalsynte og snakker til en stadig mindre krets hva angår interesser og meninger. Samtidig har vi et vell av kulturelle tilbud å meske oss med, via diverse strømmetjenester for TV, radio, podcaster, musikk og film fra inn- og utland.

På sett og vis vel og bra, for all del, jeg savner ikke tiden med én radio- og TV-kanal, der vi måtte skru på akkurat når noe ble sendt, men det blir likevel færre fellesnevnere å snakke om der ute, når man trenger tema til hverdagslig småprat. Da har vi heldigvis været. Og i særdeleshet snøen.

Den deilige, hvite og rene snøen – som gir oss ekstra lys og legger et visuelt vakkert, bløtt og mykt teppe over høstens forråtnelse og tiltagende mørke. Den forbasket tunge og irriterende snøen. Den helvetes snøen, som bare ufortrødent fortsetter å lave ned, uten først å spørre om det passer.

Denne hensynsløse jævelen kan vi snakke om. Og vi gjør det. Hjemme, på jobb, med venner og til vilt fremmede. For den angår oss alle. Og noen må måke den.

På veiene, på gang- og sykkelstiene, på parkeringsplassene, utenfor arbeidsplassene, skolegårdene og barnehageplassene. Overalt der det ferdes folk til vanlig er det noen som hele tiden sørger for å måke bort snøen, så raskt og effektivt de klarer, så vi skal få gjort vårt. For uten dette måkearbeidet kollapser samfunnet. Og denne gjengen burde vi derfor heie på.

Skal de få gjort denne uhyre viktige jobben, er det helt nødvendig at de tar natta og de tidligste morgentimene i bruk. Det er mens vi andre sover, ser på Netflix eller surfer i sosiale medier at denne armadaen av brøytebiler, store fresere og lastebilsjåfører virkelig er i sving. For da er vi bokstavelig talt ikke i veien, alle vi som skal bruke feltene det måkes på.

I slutten av forrige uke så jeg dette live. Jeg satt sammen med min betydelig bedre halvdel og tok noen glass vin etter å ha sett en sprø film under TIFF. Med vindusplass ned mot Aunegården, i den kronglete svingen Sjøgata blir tvunget til å ta rundt det over 200 år gamle og ærverdige bygget, drev en stor traktor/hjullaster og freste bort høye skavler som hadde lagt seg mellom veien og fortauet.

Mens snøfreseren, som så ut som en fôrhøster som spydde ut snø i stedet for gress, gjorde sitt, kom det fortløpende lastebiler som fikk sprøytet lasteplanene fulle av overskuddssnø, før de kjørte videre.

Det var et vakkert skue. Det var så samkjørt, så elegant og så smidig utført. Det var sindig og gjennomtenkt lagarbeid fra proffe folk som vet hva de driver med. Vi drakk vin og skulte ut på dem, som om vi satt på en tribune og så på en idrett fra øverste nivå. Midt i denne briljante tiki-taka-brøytinga kommer det så en mann vi med masse godvilje må kunne kalle vindskeiv og noe skakk i gangen.

Han hadde ikke lyst til å kravle over skavlen til fortauet, men heller gå rett frem langs bil-, taxi- og bussveien, mellom de enorme lastebilene og freseren. I glatte, upraktiske og uegnede sko, tynne ankelsokker og oppbrettede bukser over blåfrosne legger sjanglet han seg frem til den forreste lastebilen, stoppet den, og ville inn. Inn i lastebilen. Så prøvde han å klatre opp for å banke på vinduet. På fjellet hadde han overlevd i sånn cirka ett kvarter, tenkte jeg. I et annet land hadde han blitt rødrosa fargemiddel i snøfreseren.

I stedet stoppet hele prosessen opp, og etter å ha prøvd verbalt, måtte til slutt en i brøytemannskapet ut av kjøretøyet og geleide ham bort, mens ankelsokkemannen hyttet med neven og sjanglet videre.

For de får masse kjeft de som brøyter. Fra folk som får oppkjørslene sine tettet til. Fra dem som ikke har perfekt gangvei akkurat når de må ha det. Fra folk som føler seg nedprioritert og som, før det verste snøfallet på 19 år er over, er ute og snakker om at dette holder ikke, at dette ikke bra nok.

I en tid der vi lesses ned av skremmende historier og dystre beskrivelser av utenlandsk tungtransport som sklir livsfarlig rundt på norske veier, til fare for både infrastruktur, helse og liv, er det godt å vite at det er en gjeng der ute som virkelig kan faget sitt. Vink gjerne til dem neste gang de suser forbi i allment medfør, men prøv å la være å klatre inn i bilene for å tilkjennegi din entusiasme.