Kommentaren

Vær så snill, gi oss en OL-pause!

Det er 25 år siden Lillehammer-OL – er tiden inne for et nytt mesterskap?
leder

Dagen etter at Ski-Norge tapte kampen for å forhindre at FIS-kongressen havnet i Pattaya, feirer vi 25-årsdagen for OL på Lillehammer. Det obligatoriske spørsmålet «om vi påny bør søke om å arrangere mesterskap», dukker naturlig opp.

På et styremøte i FIS Council i VM-byen Åre onsdag fikk Norges Skiforbund ikke flertall for å flytte FIS-kongressen fra Pattaya. Grunnen til at nordmennene ville ha beslutningen endret, var sexturismestemplet byen har, hvor de mente at en kongress der ville bidra til å sverte et allerede frynsete FIS-rykte.


Måling: Nordmenn delt om nytt OL

Nordmenn er delt i synet på hvorvidt vi bør arrangere et nytt OL, viser en ny NRK-måling. En tredel er for, en tredel mot, og en tredel vet ikke.

 

Pattaya er heller ikke akkurat kjent for sine snø- og skifasiliteter, med en snittemperatur over de høyeste temperaturer kjente skinasjoner opplever. Om sommeren.

- Vi som en internasjonal idrettsorganisasjon skal ikke sette oss i en slik helt unødvendig situasjon. Det skader vårt omdømme, og alt det positive som skjer og som blir besluttet kommer i skyggen, sa skipresident Erik Røste til VG.

Så sent som i forrige uke uttalte FIS-president og IOC-æresmedlem Gian-Franco Kasper at han foretrakk å arrangere mesterskap i diktaturer, hvor han slapp diskusjoner med miljøvernere. Han påsto i samme intervju at verken IOC eller russerne noen gang hadde vært involvert i doping. Avstanden mellom holdningene til idrettstoppene og holdningene til folket har sjelden vært større.


 

25-årsjubileet for Lillehammer-lekene gjør at Arthur Buchardt kommer trekkende med det evige spørsmålet: «Er det ikke på tide å søke igjen?». Han mener det burde være en «no-brainer». Alle anleggene står klare til å brukes på nytt, byen har vist at den kan hanskes med det allerede og Lillehammer kan være en grei motvekt til alle senere års mesterskap i land som ikke forholder seg til demokrati eller menneskerettigheter.

At han tilfeldigvis er hotelleier i byen, har selvsagt ingenting med saken å gjøre. Petter Stordalen er – sjokkerende nok – veldig tilhenger av å få et OL til Oslo. Mydland hadde således garantert vært tilhenger av at OL i pølsespising i Tromsø.

Statsminister Erna Solberg har imidlertid vært klar i sin sak. OL har ikke lenger støtte i den norske befolkningen. Det må være flertall hvis man skal søke om noe slikt. Det holder ikke at hotelleierne i området heier på prosjektet, da deres motiver er lette å avsløre.


FIS-presidenten beklager uttalelse om OL i diktaturer

FIS-president Gian-Franco Kasper har skapt sterke reaksjoner ved å hevde at OL helst bør legges til diktaturer. Onsdag beklaget han skriftlig.

 

I Tromsø holdt det som kjent på å bryte ut borgerkrig som følge av OL-diskusjonen. OL-flammen ser imidlertid ut til å være behørig slukket i dag. Kan vi slippe å ha en ny diskusjon rundt dette de neste tiårene? Det er som med EU – vi trenger ikke vurdere om vi vil inn hvert eneste år. Og det er i alle fall ingen grunn til å gjøre det nå.

Det er litt ironisk at OL opprinnelig hadde strenge krav om at utøverne ikke skulle være profesjonelle. Men etter hvert som konkurrentene fra Østblokk-landene i praksis bare drev med idrett, til tross for en annen offisiell student- eller yrkesstatus, ble kravene til å være amatør gradvis svekket.


Minneord:

Matti – tidenes beste skihopper (1963-2019)

Jeg vet ikke om idrett er kultur, men at noen idrettsprestasjoner kan være kunst, er jeg hellig overbevist om.

 

I dag er det kun på ledelsesnivå at det glade amatørskap lever i beste velgående. Det er dette som har bidratt til ulmebrannen med forakt for IOC, som nå gjør at så få demokratiske regimer ønsker å arrangere mesterskap.

Sånn sett var situasjonen svært annerledes forut for Lillehammer-OL. Det var ikke mange kritiske røster da vi søkte om å få OL, men i 1992 detonerte bokbomben «Ringenes Herrer» av Vyv Simson og Andrew Jennings, hvor IOC for første gang ble gått etter i sømmene.

Avsløringene, som at organisasjonen var udemokratisk og sekterisk, og at dets leder, Juan Antonio Samaranch, var idrettsminister under fascistdiktaturet til Franco i Spania, falt mange tungt for brystet, deriblant Norges fremste idrettsstjerne, Vegard Ulvang. Han uttalte seg en rekke ganger kritisk til Samaranch, og sa at han ville nekte å ta ham i hånda.

Enden på visa var at vår egen IOC-representant, Gerhard Heiberg, tvang Ulvang til å si unnskyld til Samaranch under Lillehammer-OL.

Selv om mye av det ble glemt midt oppe i jubelen og selvgodheten vi følte over å ha lagd et så bra mesterskap, var i alle fall dette den første ordentlige diskusjonen rundt om OL egentlig var så lurt.

Tidligere trodde vi på glansbildet vi ble presentert, hvor lekene nærmest hørtes ut som en forlengelse av arbeidet til Amnesty og Fremtiden i våre hender. Det gjør ingen lenger, med mindre man er oppvokst i Nord-Korea. Og jo flere pinligheter som avsløres, jo mer negative blir det norske folk.

At hotelleiere ser lyst på det, trenger vi ikke forholde oss til. Det er ingen grunn til at vi igjen trenger å ta noen flere OL-diskusjoner på svært, svært lenge.