Ordet heksejakt er i ferd med å miste sin mening. Det var i sin tid et kraftuttrykk for å illustrere blodig urettferdighet, med fatale følger for ofrene, de såkalte heksene. I dag er uttrykket så mye misbrukt at den reelle betydningen er i ferd med å miste all kraft.

Donald Trump skriker ut ordet konstant, som enhver beskrivelse på all kritikk som ikke forbeholdsløst er en unison støtte til hans egne meninger. Han skriver det gjerne i blokkbokstaver, med flere utropstegn.

I mediebasen Retriever ser man at bruken av ordet har eksplodert de siste årene, med 2018 som et foreløpig toppår. I 1999 ble ordet registrert 75 ganger i norske medier. I fjor 2.681 ganger. Det var ikke sjelden at ordet ble brukt i forbindelse med saker i og rundt metoo-kampanjen.

Kombinasjonen «heksejakt» og «Trond Giske» gir over 100 treff fra norske medier bare i fjor, og vi vil sikkert se flere i dagene som kommer. For nå er det jaggu meg synd på Trond Giske. Stakkars Trond Giske, den mest jagede heksa i moderne, norsk politisk historie.

Giske-saken er ikke den alvorligste saken fra Metoo, etter at kampanjen skyllet nådeløst over maktmiljøer verden over. I norsk politikk var det likevel Giske som ble det første og mest kjente «offeret» for kampanjen. «Offer» i kolossale anførselstegn, fordi Giske aldri var offeret.

Det føles litt unødvendig å skulle minne om dette, men det er åpenbart ikke det, all den tid mange later til å glemme at ofrene her var de mange damene i Arbeiderpartiet som hadde varslet. Noen av dem var til og med så tøffe at de turte å stå frem i offentligheten med det.

Reaksjonene fra partiets leder og ledelse, når de først kom iallfall, var ikke til å misforstå. Trond Giske måtte gå av «som følge av brudd på partiets etiske retningslinjer», som det het. Ingen lovbrudd hadde skjedd. Ingen politianmeldelser ble levert. Ingen juridisk domfellelse. Men krystallklar melding åkkesom, og han måtte dernest fratre sine sentrale verv, fordi han gjentatte ganger hadde brutt disse etiske retningslinjene. Det burde være alvorlig nok.

Når Giske nå, et drøyt år etter sakene dominerte norske medier, står midt i maktkampen i Trøndelag Ap, er det mye som tyder på at mange i partiet sliter med både korttidshukommelse og hvor de skal plassere ansvar og/eller offerstempelet. Partileder Jonas Gahr Støre har for eksempel nå ingen mening om det er riktig eller galt at Trond Giske foreslås som arbeidsutvalgsmedlem i fylkespartiet. Det får være opp til den enkelte, liksom.

Å ikke mene noe kan også være et tydelig signal. Med Giskes retur inn i partiets maktkretser, der partilederen ikke vil uttale seg kritisk, sier man samtidig at de som varslet, og varslene deres (for dem som igjen har glemt det: de varslene som for kun et år siden ble betegnet som brudd på partiets etiske retningslinjer, som – igjen – gjorde at Giske mistet vervene sine) er i praksis mindre viktige enn maktkampen innad i partiet. Det er ganske spesielt.

Det som forundrer særlig i denne saken er hvordan mange, særlig i kommentarfelt og i sosiale medier, tar Giske i forsvar. Omkvedet er at han ikke har gjort noe ulovlig, at han ikke er dømt, at det ikke har vært noen rettssak, at han ikke kan lide for dette til evig tid osv. Og dette er ikke bare anonymt slagg langt ned i kommentarfeltets bunnslim. Støtten til, og omsorgen for, Trond Giske kommer også i form av massiv støtte fra den politiske eliten.

Kristin Clemet, lederen for tankesmien Civita, og mangeårig profilert politiker, er en av disse stemmene. I Aftenposten skrev hun allerede i januar 2018 at man måtte da kunne tilgi. Der slo hun også Giske i hartkorn med Kristian Tonning Riise (Unge Høyre-leder, ekskludert for særdeles grove hendelser) og Ulf Leirstein (sendte porno til en mindreårig gutt i partiet fra sin e-post på Stortinget, samt inviterte ungdomspolitiker til trekantsex med seg selv og en annen voksen i partiet). Om disse tre navngitte skrev Clemet, under overskriften «Bør vi kunne gjenvinne tillit som vi har mistet?»:

Jeg tror det er på tide å tenke over hvordan partiene deres, Stortinget, mediene og vi som samfunn skal forholde oss til den meget spesielle situasjonen de er i. Jeg tror ingen som ikke har opplevd noe lignende selv, kan forstå hvilken vanvittig belastning det er – ikke bare for vedkommende selv, men også for familien. Jeg tror derfor uten videre vi kan si at den sosiale straffen, så langt, har vært mye verre enn nesten noen kan forestille seg.

Jeg kjenner jeg får lyst til å gjengi avsnittet over mange ganger. Med diverse understrekinger, utropstegn og fet skrift. Fordi Clemet understreker at heller ikke hun forstår akkurat det samme poenget Jonas Gahr Støre, Trøndelag Arbeiderparti og mange andre i politikken fortsatt ikke har forstått: At det ikke er dem som har begått de uetiske gjerningene det er synd på her. Det er ikke her omsorgen først og fremst trengs fra toppen.

«Mye verre enn nesten noen kan forestille seg».

«Vanvittig belastning».

«Spesiell situasjon».

Si dét til de unge politikerne som ble utsatt for misgjerningene, gjerningene som til slutt sendte de seksuelle predatorene inn i rampelyset for denne uønskede oppmerksomheten. Og si det til familiene deres, og deres pårørende, som nå ser at et kalenderår er alt som skal til for å glemme det de har vært utsatt for, fordi politisk maktkamp tydeligvis er mye viktigere enn respekten for varslerne. Dette er så himla svakt og ditto feil.

Det er ingen menneskerett å ha tilgang til posisjoner. Noen ganger brenner du broer.

PS: Tonning Riise er ikke ekskludert fra Høyre, den drøye saken om ham til tross. Det har jeg derfor ingen grunnlag for å hevde.

Han måtte dog trekke seg som Unge Høyre-leder, samt at generalsekretær John-Ragnar Aarset i en pressemelding (mars 2018) påpekte at «hans deltakelse i partiarrangementer skal begrenses. Han får blant annet ikke delta på noen Unge Høyre-arrangementer, og han vil heller ikke få særskilte verv og talspersonroller i Høyres stortingsgruppe resten av denne stortingsperioden».

Men ekskludert, det er han ikke. Rett skal være rett.

- Egon Holstad.