Leder:

Opplagstallene – ånden som ikke går lenger

Det er mulig de ikke ivaretar samfunnsoppdraget, men uten magasinene blir verden uhorvelig mye kjedeligere.
leder

Her om dagen gikk jeg en tur innom Narvesen, og beveget meg nærmest av gammel vane bort til bladhyllene, for en nostalgisk kikk på musikkmagasinene. Dette pleide å være en fast og nesten daglig syssel i ungdommen, hvor jeg slukte det som var av utgivelser innenfor mine foretrukne sjangre.

Sjokket var enormt. Der jeg tidligere ville funnet en utømmelig flora av bilblader, motemagasiner, kunstpublikasjoner, ukeblader, musikkaviser, fanziner og kulørte magasiner innenfor enhver tenkelig sjanger, var det nå en ussel seksjon stuet bort i et hjørne.

Der man tidligere hadde alt fra chopper-journaler og sykkelstylingvarianter til blader om 50-tallsdoninger og Moto Guzzi-spesialer, fant jeg nå bare to utgivelser rettet mot motorsykkelentusiastene.


Fra sidelinja:

Nå er det altså slutt for mannen som etter sigende ikke kunne dø

I desember kom det siste nummeret av Fantomet ut i norske bladhyller, og vår spaltist Ronny Bratten har skrevet noen ord om helten med badebukse utenpå en blå skøytetrikot og knehøye lærstøvler.

 

Innen musikk kunne det tidligere virke som om hver eneste lille nisjesjanger hadde sitt magasin – det fantes hundretalls. Nå var utvalget trimmet ned til 12. Selv platesamlerne – den urbane versjonen av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» – ser altså ikke poenget med å lese om artister på gammelmåten.

Magasinene var det som i sin tid brakte en gutt fra en liten fjottplass i Nord-Norge nærmere verden. Det var de som gjorde at jeg visste hva som var siste nytt på gadget-fronten, hvilke store spørsmål man diskuterte internasjonalt og hvilken obskur kunstrocker det var verdt å sjekke ut.

De sto rett og slett for en dannelsesreise det ikke hadde vært mulig foruten. Disse hjalp til å forme den jeg er – jeg håper for Guds skyld at nettet, som har overtatt oppdragerrollen, ivaretar den like godt.

Det var nok denne lidenskapen som siden førte meg inn i magasinbransjen – først som journalist, og siden i gradene fra redaksjonssjef til sjefredaktør og forlagsdirektør. Jeg har vært med å starte totalt 12 magasiner, innen en haug med sjangrer, så noen vil kanskje hevde at det ble vel mye Møllers Tran.

Uansett, magasiner har vært ekstremt viktig for meg, og så godt som alle andre i min generasjon. Dagens lesertall er derfor dyster lesning. Opplaget faller nemlig som en stein hos de fleste. Faktisk går hele 86 prosent av norske månedsmagasiner og ukeblader tilbake.

Hvis man sammenligner med avisene, er kontrasten stor. Der vi for få år siden opplevde krise, er det nå bare 18 prosent som opplever tilbakegang når det gjelder opplag. For samfunnsoppdragets del er det siste gledelig.


Enorm opplagsvekst for iTromsø: Har økt 16 prosent på ett år

Opplags- og lesertallene som ble offentliggjort i dag, vitner om en fenomenal utvikling for mediehuset.

 

Som tidligere statssekretær og Dagsavisen-redaktør Arne Strand en gang uttalte: «Når demokratiet forvitrer, kommer løgnhalsene fram». I disse Trump-tider, hvor sannheten ustanselig angripes, er det med lettelse vi kan slå fast at det står bra til på den fronten.

De siste ukene har mediene brukt adskillig spalteplass på VG og avisas interne rutiner rundt en Giske-artikkel. Rabalderet er et godt vitnesbyrd om hvor viktig det er for avisene at troverdigheten vår ikke svekkes.

Magasinene og ukebladene har imidlertid ikke klart å beholde sin signifikans på samme måten. Se & Hør bikket for første gang under 100.000 solgte per utgave, slik at Hjemmet nå er eneste publikasjon på den sekssifrede siden.

Selv ånden som går – Fantomet – meldte nyss at dette ikke går lenger. Der hyllene har skrumpet inn når det gjelder andre sjangre, er tegneserieavdelingen nesten utradert. Jeg må si at jeg tørker en nostalgisk tåre med tanke på at alt dette er på vei ut. Enda en del av barndommen er i ferd med å kasseres.

Selvsagt gjør ikke dette Norge til et mindre demokratisk samfunn. Ikke kommer det til å hemme samfunnsdebatten i noen særlig grad heller. Men tenk hvor mye moro de opp gjennom årene har skapt.

Jeg er styggredd for at denne moroa forsvinner med bladene.