Skulle du tilfeldigvis ha et navn som signaliserer etnisk minoritetsbakgrunn, reduseres samtidig sannsynligheten din for i det hele tatt å bli kalt inn til jobbintervju med hele 25 prosent.

Det viser en rapport fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) fra 2012. Det er ingen grunn til å tro at forholdene på arbeidsmarkedet er vesentlig annerledes for personer med minoritetsbakgrunn i Tromsø enn i landet ellers.

Selv om undersøkelsen påpeker variasjoner mellom offentlig og privat sektor, mellom kjønn og mellom ulike bransjer, er det en kjensgjerning at en stor andel av byens befolkning systematisk ikke engang får muligheten til å vise hva de er gode for på arbeidsmarkedet.

En som i nærmere åtte år har fått merke etniske diskriminering, er Awadallah Ahmed (39). I 2011 flyktet han til Norge fra Sudan med familien sin. Siden har han kontinuerlig søkt på jobber. Responsen har vært store mengder av taushet og avslag. Awadallah Ahmed har ikke bare et navn som indikerer etnisk minoritetsbakgrunn.

Han mangler også et bein, som måtte amputeres som følge av en bilulykke. Og om det er vanskelig å få innpass på arbeidsmarkedet som innvandrer, er det all grunn til å tro at det i alle fall ikke er lettere om man i tillegg har et betydelig handikap.

Til gjengjeld har Ahmed utdanning innen informatikk, regnskap og data. Han snakker tysk, engelsk, norsk og arabisk. Og ikke minst – han har et beundringsverdig pågangsmot. «Jeg har et prinsipp i livet og det er at man aldri må gi opp.

Jeg kan gjøre alt det de med to bein kan gjøre», uttalte Ahmed da iTromsø snakket med han tidligere i år.

Han største ønske gjennom årene som bosatt i Tromsø har vært å komme seg ut av en tilværelse med arbeidsledighet og trygd. Et ønske han nå endelig har fått oppfylt, takket være kjøpmann Kete Bjørnå ved Rema 1000 Veita, som etter en prøveperiode valgte å ansette 39-åringen i en 100 prosent stilling. Det er all grunn til å rose Bjørnå og dagligvarebutikken hennes.

Ikke for å ha ansatt det som er en dyktig og hardtarbeidende arbeidstaker, men fordi hun i første omgang lot Ahmed få prøve seg – navn og handikap til tross. Det er ikke første gangen Rema 1000 Veita har hatt gode erfaringer med å gi mennesker som av ulike årsaker har havnet utenfor arbeidsmarkedet en mulighet til å vise seg fram.

Og det med gode erfaringer. Som Bjørnå selv kommenterte overfor iTromsø: «Hvis alle jobbet like hardt som Ahmed ville man trengt færre ansatte.»

Statistisk sentralbyrå har registrert innbyggere fra hele 120 nasjonaliteter i Tromsø. Til sammen utgjør de nesten 15 prosent av byens befolkning. Dette er mennesker med høyst ulik bakgrunn og kompetanse.

Alle har de krav på de samme mulighetene på arbeidsmarkedet som alle andre, noe som selvfølgelig ikke betyr at arbeidsgivere skal være nødt til å lempe på kravene som må settes til sine ansatte – verken formelle krav eller krav til språk og kulturell forståelse.

Hvor mange andre Ahmed-er det er der ute som leter etter arbeid, er det ingen arbeidsgivere som vet. I hvert fall ikke før flere gjør som Rema 1000 Veita og lar byens Mohammad-er, Hussein-er og Fatima-er få en reell sjanse til å vise seg fram på like vilkår som andre innbyggere av denne byen.