I går klappet den gamle ishavsskuta «Lance» til kai i Tromsø. Båten, som for 41 år siden ble bygget med dette som formål, har etter mange års tjeneste som forskningsskip, kommet i drift som selskute igjen. Etter et førtidagers tokt fram og tilbake fra Vestisen, kunne både skuelystne og selkjøtthungrige tromsøværinger bivåne den gamle damas innfart. Dette er en viktig påminnelse om sentral byhistorie.

Man skal huske hvor man kommer fra. Det gjelder folk, men det gjelder også en bys identitet. I de siste dagene har en gammel BBC-reportasje fra 1965 blitt spredt med hurtig fart i sosiale medier. En forskremt engelskmann svirrer rundt i Tromsøs gater og forteller om det siste utposten i sivilisasjonen, om barske selfangere, pelsjegere og fiskere, før de ender opp i det han kjekt kaller «Skandinavias eneste pub», som vi alle kjenner som Ølhallen, fjorårets nittiårsjubilant.

På den skurrete svarthvittfilmen ser vi seidler med øl og mengder med tørrfisk som brytes over bordene på Ølhallen. Vi ser sågar noen sjeldne filmopptak av den sagnomsuste legenden Henry «Isbjørnkongen» Rudi. Dette er historiske opptak, på mange måter.

Tromsø har lenge vært kjent som nettopp «siste utpost», «Ishavsbyen» og «Porten til Ishavet». At byen var siste utpost for berømte polarekspedisjoner bidro selvsagt sterkt til dette, men det er først og fremst selfangsten som er grunnen til dette.

Tromsø var byen man foretok siste proviantering i, der man kjøpte ammunisjon og utstyr, før de la ut på lange og krevende tokt i ugjestmilde havområder. Dette er en del av en stolt tradisjon denne byen bærer i seg. Det er ikke mye i dagens sentrum som forteller noe om denne fortiden, men både «Våpen-Andresen» (Andresens Vaapenforretning) og Ølhallen er heldigvis fortsatt virksomme foretak med masse av denne historien i veggene sine.

For hundre år siden var det over 200 norske selfangstskuter som forlot havneområdene i Tromsø. Så sent som i 1950 var det fortsatt hele 53 skuter som la fra kai, bare i Tromsø. I år var det to (2). Mye har skjedd siden selfangstens glansdager.

Etterspørselen etter skinn har avtatt, og en kamp mellom dyrevernsorganisasjoner og bransjen har satt sine preg. En polemikk preget av mye føleri rundt «søte dyr» og «blodtørstige» fangstmenn festet seg hos mange.

For få år siden så det ut som hele tradisjonen og næringa var i ferd med å dø fullstendig ut, men den har heldigvis vist seg å overleve, om enn med et nødskrik.

Fiskeridirektoratet har de siste årene tildelt cirka 2,5 millioner fordelt på to båter. På årets tokt var det også med representanter fra både Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet, noe som avdekker en interesse for selfangst, også fra det offentlige.

I dag er det ikke bare skinnene som tas vare på, samt de tradisjonsrike «sveivene» som saltes ned og selges som mat. Nå fryses også kjøttet ned for salg, samt at oljen fra spekket brukes til å lage helsefremmende og etterspurte produkter.

«På sikt håper vi at den nye teknologien som lar oss produsere fangsten om bord vil gi oss adskillig større lønnsomhet. Da kan muligens selfangsten fri seg fra statsstøtte, som må være målet», sier Sverre Angelsen, skipper på «Lance» til iTromsø.

Det er bra. Én sak er nå at en viktig del av byens historie fortsatt skrives. Noe annet er at beskatningen av sel er bra for den økologisk balansen. Når man da også klarer å utnytte større deler av dyrene til rene og etterspurte produkter, er det hele vinn-vinn.

Selskuter på vei inn Tromsøysundet var tidigere et av de sikreste vårtegn i byen, uansett vær og temperatur. Det er stas å se at det fortsatt er slik, om enn i en betydelig mindre målestokk.